Det er høyeste mote i politikerkretser å konsolidere institusjoner.
Det mumles om å slå sammen NTNU med Høgskolen i Sør-Trøndelag. Vi hører forslag om det samme for høyskolene i Nord- og Sør-Trøndelag. Som andre moteretninger, kommer også denne utenfra: Akkurat det samme foregår i andre land. Museumssektoren har ikke sluppet unna. De politiske partiene er stort sett samstemte her, konsolidering er bra for museumsnorge.
En gruppe museer i Sør-Trøndelag er nå i ferd med å bli til AS Museene i Sør-Trøndelag – MiST. Det er resultatet av den hastverksprosessen som ble gjennomført av fylkeskommunen i 2008. Begrunnelsen for prosessen var å «etablere sterkere fagmiljøer og styrke museene som aktive og aktuelle arenaer for kunnskap og opplevelse» – altså at en felles overordnet administrasjon skal inspirere til større kontakt på det faglige plan mellom museene, for eksempel mellom Ringve og Kystens arv.
For meg høres dette ut som fagre ord uten realisme. Vi hørte samme argumentasjon da det var snakk om å flytte NTNUs Dragvoll-miljø til Gløshaugen. Kun den som aldri har vært direkte faglig involvert kan tro at det ligger noe i dette. Hvor realistisk vil det være at jeg, som fysiker på Gløshaugen, plutselig skulle banke på hos en språkviter og tilby samarbeid selv om deres kontorer plutselig skulle være 300 meter fra mitt kontor i stedet for tre kilometer?
Realiteten er denne: Samarbeid på tvers av faggrenser skjer når det er faglig behov for det, ikke ellers. Og da skjer det uavhengig av tilretteleggelse eller ikke.
La oss se litt på en eldre konsolidering. Høyskolene AVH og NTH ble konsolidert gjennom opprettelsen av Universitetet i Trondheim. Dette ble en besynderlig konstruksjon med tre rektorer. Dette kunne ikke gå i lengden og NTNU oppstod i 1996. Dette gjorde slutt på merkevaren NTH og svekket den institusjonelle stolhet som lå i dette. Alvorligere er det at det var styrkeforskjell mellom institusjonene som ble konsolidert og det har gått utover de ikke-tekniske fagene.
Dette er ikke nye tanker: I en leder den 19. april, 2008, uttrykker Adresseavisen under tittelen «Frivillig tvang for museene» sin store bekymring over hva slags samarbeid det vil bli mellom museene når de regelrett er blitt tvunget inn.
Sett fra Kulturdepartementets ståsted, er konsolidering et grep som vil gjøre livet lettere. I stedet for mange, vil man kun ha med én institusjon å gjøre. Det er som man på en hundekennel bestemmer seg for å fôre hundene sammen i en felles luftegård i stedet for å fôre dem på individuell basis. Dette krever imidlertid av hundene at de vet å dele.
AS MiST er altså et aksjeselskap som skal stå for driften av museene som er med. Museene, som er stiftelser, vil fortsatt bestå og de vil være medeiere i AS MiST. Denne konstruksjonen, som er basert på erfaringene fra konsolideringsprosessene i Oslo og Bergen, har til hensikt å sikre at museenes individuelle profiler ikke raderes ut. Men Universitetet i Trondheims skjebne i tanke, kan man spørre seg om hvor lenge avdelingene i AS MiST får beholde sin egenart.
Aksjeloven som AS MiST må styre etter, sørger for å holde politikerne på avstand. Det kan være positivt. Men, det er også et tveegget sverd. Av de opprinnelige åtte museene som fikk tilbud om å gå inn i AS MiST, valgte to å si nei i første omgang: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (NKM) og Rørosmuseet.
Man kan spekulere på om det er sammenheng mellom dette og at statens representanter i NKMs styre ble forsøkt skiftet ut i 2008 av departementet. Våren 2009 vedtok NKMs nye styre en intensjon om å gå inn i AS MiST. Dette var ikke godt nok for departementet og rett før statsbudsjettet var finalisert fikk styret beskjed om dette. Det resulterte i et raskt vedtak i NKMs styre om straks å sende søknad om å bli deleier i AS MiST.
Følgende kunne så leses på side 133 i Kultur og kirkedepartementets proposisjon 1S 2009/2010: «Økningen til Museene i Sør-Trøndelag er også knyttet til styrking av aktiviteten og at Nordenfjeldske kunstindustrimuseum blir en del av den konsoliderte enheten i 2010.
Tilskuddet til Museene i Sør-Trøndelag i 2010 omfatter dermed også Nordenfjeldske kunstindustrimuseum.». Per i dag er situasjonen imidlertid den at AS MiST har motforestillinger mot å akseptere NKM. Dette har allerede merkbare økonomiske konsekvenser for den daglige driften av NKM. Man sitter igjen med den ubehagelige følelsen at AS MiST fokuserer på «AS»-delen av navnet og ikke «MiST»-delen.
Å gjennomføre konsolideringen gjennom opprettelse av et akseselskap er en ytterst komplisert prosess fra et juridisk synspunkt. La meg nevne et konkret eksempel på dette. Ved NKM har Venneforeningen stått for finanisering av store deler av samlingen. Samlingen eies av stiftelsen NKM. Det vil være AS MiST som i fremtiden vil stå for museumsdriften, herunder betaling av forsikringspremiene. Hva skjer hvis det så blir brann? Hvem får utbetalt forsikringsbeløpet? Det er myriader av fallgruber av denne typen i den konstruksjonen som er AS MiST.
Opp gjennom årene har den selveiende stiftelsen NKM mottatt mange private gaver. Dette har resultert i en formidabel samling. Art nouveau-delen av samlingen, bygget opp av den visjonære Jens Thiis rundt 1900, er blant de beste i verden.
Hoveddelen av produksjonen til Hannah Ryggen eies av NKM som har en stor og unik tekstilsamling. Venneforeningen sitter på store fond som finansierer en god del av museets innkjøp. Dette gir frihet til museets ledelse å gå utenfor landets grenser i tråd med museets tradisjon. Vil dette overleve under AS MiST?
Vår søsterforening i Oslo forteller meg at det er blitt et problem for dem. Vil publikum fortsette å gi når museet er blitt en avdeling?
Som leder for Foreningen Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums Venner ser jeg med stor uro på prosessen som er i gang. Jeg håper inderlig at jeg tar feil. NKM er et museum med en velfortjent internasjonal anseelse som de færreste er klar over. Museet må fortsette.
Alex.Hansen@ntnu.no