Forrige torsdag ble det på Høyskolen i Oslo lansert en tykk rapport om hvordan det står til med de sosiale ulikhetene i helse her til lands. Tall og fakta er nyttige saker, og igjen ble vi minnet om at vi i Norge ikke er så like som vi liker å tro, heller ikke når det gjelder helse, sykdomsbelastning og gjennomsnittlig levetid.
Helsa til folk har en lei tendens til å henge sammen med levekårene, selv der ingen sulter eller sover under broene. Rapporten viste tydelig at andelen fattige blant alderspensjonister er gått kraftig ned, mens andelen fattige småbarnsfamilier, enslige forsørgere og enslige under 35 år har økt. Ikke så lite heller. Blant enslige forsørgere var det midt på 1990-tallet ca. 7 prosent fattige, («inntekt under 60 prosent av medianverdien», som det heter), mens andelen fattige blant dem nå er steget til 17 prosent.
Dette angår mange barn. Og ikke uventet øker andelen fattige forsørgere også med antallet barn de har. Økonomisk knapphet begrenser barnas mulighet til å delta i fellesskap og fritidsaktiviteter. Det gjelder både kulturskoler, idretts- og friluftsaktiviteter, alt som koster penger. Fastleger rundt om i landet er vel kjent med disse slitne og alltid bekymrede eneforsørgerne, stort sett kvinner, som slåss med regningene, grensesettingen, stadig småsjuke unger – og av og til også med eksen.
Så hvorfor gjør vi ikke noe med barnetrygden, den første heldekkende trygdeordningen vi fikk her til lands, så tidlig som i 1946? Begynnelsen på etterkrigstidens store velferdsprosjekt, med omfordeling av inntekt og levekår mellom befolkningsgrupper og over livsfaser, og som har vist seg så usedvanlig nyttig og bærekraftig. Først som en treffsikker økonomisk hjelp til kvinner med barn, etter hvert til hovedforsørger, med ett ekstra barnetillegg for de enslige forsørgerne. Uavhengig av inntekt og om man er i lønnet arbeid eller ikke. En usedvanlig enkel ordning å administrere. For de rike betyr denne støtten lite, for de fattige betyr den mye. Men alle er med på spleiselaget, og uten at noen behøver å stå med lua i handa som annerledes «fattig».
Jeg har en skummel mistanke. Fastfrysing av beløpet i barnetrygden siden 1996 skyldes frykten for at VG skal greie å finne en enslig forsørger på Oslo øst som med kontantstøtte og barnetrygd kan tjene en krone mer enn i dårligste lønnede jobb som vaskehjelp i barnehagen. Da blir politikere skrekkslagne. For de er alle tilhengere av «arbeidslinja», må vite. Og om det så bare er noen få hundre slike eventuelle kandidater for farlig aleneliv hjemme med omsorg for barn, så må satsene for barnetrygden for all del holdes nede.
Da barnetrygden ble innført, hadde den et klart formål: Sikre bedre økonomi og levekår for kvinner og barn. For mange kvinner var barnetrygden de første «egne penger» de fikk. I dag har mange av trygdeordningene lydløst glidd over til å bli virkemidler for arbeidslinja, underforstått at det overordnede målet ikke er velferd, men at trygdene skal stimulere alle til å delta i det lønnede arbeidslivet.
Og da tenker jeg – virker ikke alle slags signaler i den retningen allerede? Og barnetrygden blir jo ikke borte når man kommer seg i jobb. Den kommer i tillegg til den dårlige lønna, kanskje til og med som et hardt tiltrengt tillegg.
Stoltenberg-regjeringen fikk ingen lysende historie å vise til når det gjaldt å redusere barnefattigdommen. Som Frps familiepolitiske talsperson uttalte Solveig Horne før Stortingsvalget sist høst at dette var «en skam», og at barnetrygden måtte indeksreguleres. Som Erna Solbergs barne- og familieminister har hun nå sjansen til å ta igjen det tapte. Og griper hun ikke den, har jeg allerede foreslått hovedparolen for neste års 8. mars-tog. Gjenreis barnetrygden! Under den parolen går jeg gjerne i gatene.