Det er flere grunner til å feire «Wonder Woman» som en triumf. Samtidig er det ingen grunn til å gjøre filmen bedre og mer enestående enn den er. I en tid med påtrengende slitasje i franchiseindustrien rundt superhelter på film, er en ganske god og sjarmerende superheltfilm med god kjemi mellom skuespillerne, i eventyrlig filmfortelling, verdt å feire.

Amerikansk, sommerlig storfilm er inne i en ganske tung periode. Bare se på Tom Cruise i «The Mummy». I likhet med «Wonder Woman» er den et actioneventyr som kobler to tidsplan/dimensjoner, i spektakulære dataanimert action og en mann og en kvinne i krig og romantikk.

I sammenligning av de to kinoaktuelle filmene, kommer «Wonder Woman» bedre ut på omtrent samtlige områder. Den er bedre skrevet, bedre regissert, bedre spilt og med en helt annen kjemi og snert i forholdet mellom helten og medhjelperen. Det er morsomme romantisk-komedie-takter over spillet mellom Gal Gadot som Wonder Woman og Chris Pine som amerikansk-britisk spion.

Regissør Patty Jenkins har rett og slett laget en av de bedre superheltfilmene i nyere tid. Ikke like visuelt og actionmessig ambisiøs som for eksempel Christopher Nolans Batman-filmer, men morsommere og vel så lekent spilt og fortalt som det meste fra Marvel og DC Comics de siste åra.

I forhistorien som rulles opp som en glossy campvariant av «Game of Thrones» er Wonder Woman amasone i gresk mytologi, på utilgjengelig øy med kvinnelige krigere. Her males historiens feministiske bakteppe med vel bred penn, til morsom og spenstig kulturkollisjon når Chris Pine plutselig dukker opp som skadeskutt spion med tyskerne i hælene i 1.verdenkrig.

Mens tegneserien originalt utspilte seg under 2. verdenskrig, er filmen flyttet til tampen av 1. verdenskrig. Med karikerte tyske skurker som ondskapsfullt arbeider på spreng med å utvikle giftgass, samt britiske realpolitikere som rystes av at en kvinne tar ordet i forsamlingen. Tidsbildet gir mer å spille på enn kostymer og klisjeer.

Les også filmkommentaren «Nå kommer 80-90-tallet og tar oss»

«Wonder Woman» er mer underholdende eventyraction enn et feministisk manifest. Fordi den fungerer såpass godt i det første, blir det andre en underliggende tendens som filmen spiller ut med humor og romantikk, sannsynligvis til bredere gjennomslag enn mer reinhekla girlpoweraction.

Det er gledelig at en norsk skuespiller har fått plass i en slik storfilm. Samtidig skal det sies at Lisa Loven Kongsli, som var så god i en av hovedrollene i Ruben Östlunds «Turist», bare har fått en håndfull replikker, som amasone i filmens første del.

Det snakkes og skrives jevnlig om mannsdominans bak kamera i Hollywood. «Wonder Woman» er aller mest en triumf for regissør Patty Jenkins. Hennes første kinofilm siden debuten med det Oscar-belønte seriemorderdramaet «Monster» i 2003 viser en leken, dyktig storfilmskaper, for god til å lage film hvert 14. år. Det blir det nok endring på nå.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også kommentaren «Nå kommer kvinnene og tar superheltfilmen også»