Dere har Nidarosdomen, vi har denne, sa han som var så vennlig å følge meg ned i det kjølige hvelvet der de oppbevarer «Den eldre Edda» på Island.

En interessant sammenligning; en liten bok laget av pergament, og den store katedralen; to verk som på hver sin måte var betinget av kristendommens innføring.

Den eldre Edda, diktsamling i norrøn språkform om de hedenske guder og helter. Storparten av disse diktene er overlevert i et håndskrift på pergament som er laget og skrevet på Island i siste halvpart av 1200-tallet.

LES OGSÅ: Synsere og syndere i sommersol

Med kristendommen kom den latinske håndskriften til Norden, og bruken av pergament, penn og blekk. Samtidig kom muligheten for studier i utlandet. Erkebiskop Øystein studerte muligens i Paris. På Island reiste alt i 1020-årene en ung høvdingsønn til klosterskole i Tyskland. I 1070-årene studerte landets første historieskriver, Sæmund Frode (1056–1133) i Frankrike, og det ble vanlig at unge menn av de beste slekter fikk geistlig utdannelse selv om de levde som verdslige høvdinger. Når det allerede på 11-1200-tallet vokste fram en rik litteratur på morsmålet på Island, skyldtes det blant annet at det ikke var noen kløft mellom de geistlige og disse lærde menn slik det ellers var vanlig. Morsmålet ble slik sidestilt med latinen.

LES OGSÅ: Trøndelagsmodellen for fred

Pergamentbladene var brune og skriften vanskelig å forstå for en amatør, og jeg skjønte at filologene har gjort en uvurderlig innsats når de har fått utgitt i forståelig form disse fantastiske diktene. Da dette skjedde på 1600-tallet, hadde håndskriftet vært borte i flere hundre år! Men kanskje gjorde de samtidig en alvorlig feil, da de avviste at dette kunne være en bok nevnte Sæmund Frode ifølge et gammelt rykte skulle ha skrevet, en bok Snorre bygde på, da han skrev sin Edda ca. 1225. Da filologene så at mange av diktene handlet om de gamle gudene, ble de enige om at dette var noe annet og mye eldre; gammel gudelære muntlig overlevert fra hedensk tid.

Vi vet at i mye av den gamle skaldediktningen fra det hedenske samfunnet var kraftkaren Tor hyllet for sin kamp for å forsvare menneskene mot jotunmakten. I eddadiktene er han imidlertid gjort til gjenstand for latter. I diktet «Hårbardsljod» framstår kjempen med hammeren for eksempel som endimensjonal og hjelpeløst komisk i møte med en overlegen ånd. Og det er grunn til å spørre om ikke vi her har med en mer «moderne» diktning og tankeverden å gjøre?

Situasjonen i diktet kan forstås både konkret og symbolsk: Vi møter Tor ved et sund hvor han ber en ferjemann, den forkledde Odin, på den andre siden om å ferje seg over. Situasjonen innbyr til en komikk der Tor naivt avslører seg selv uten at han er klar over det. I tråd med klassisk humor spilles det først på det komiske ved at magen får oppmerksomheten der det åndelige burde gjelde. Tor skryter av sitt morgenmåltid med sild og havre, mens ferjemannen gjør oppmerksom på at han vet dårlig beskjed om sin egen «heimetilstand» og «opplyser» om at han tror hans mor er død. Tor reagerer på den morbide spøken nærmest med et hakeslepp.

LES OGSÅ: Vi er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år

Tor presenterer seg behørig, og ferjemannen forteller at hans navn er Hårbard, som kan bety «hardkant»; et navn som viser seg å være svært treffende. Tor, kjent for sitt brusende sinne, truer med at han nok skulle tatt igjen for Hårbards spottende tale om han bare hadde kommet seg over til ham. Men han vil nødig ut i vannet fordi han ikke vil væte sitt mannlige lem. Når Hårbard nevner jotnene, griper han imidlertid straks sjansen til å skryte av sine bragder i kamp med de mektigste av dem. Disputten utvikler seg til en mannjevning der Hårbard som svar på Tors skryt over sin innsats for å utrydde jotunmakten med hammeren, viser til erotiske gleder og kamp på valen.

Med sin skarpe tunge anklager Hårbard Tor for å ha «mye kraft, men ikke hjerte», og minner om den gangen han var så hardt presset inn i en hanske at han ikke var Tor, og verken torde å nyse eller fise. Humoren er et nådeløst våpen og det hjelper lite at Tor roper og kaller ham både «hugblaut» og «ragr», et ord for umandighet eller seksuell perversjon. Når han til slutt truer med hammeren dersom han bare kunne komme seg over sundet, blir han igjen gjort oppmerksom på at han heller burde vie sin heimetilstand oppmerksomhet. Siv, hans kone, har nemlig «hor» heime, sier Hårbard. Det hele ender så med at den forkledde Odin forteller Tor hvordan han ved å ta beina fatt over stokk og stein kan finne vegen til «Odins land».

LES OGSÅ: Økonomi må ikke stoppe lovende kreftmedisiner

Noen ganger kan et lite ord si mye. Forskning har vist at først med kristendommen ble hjertet brukt som et symbol for det indre mennesket, eller for kjærlighet. Norske oversettere som har holdt seg til den gamle forskningstradisjonens oppfatning av diktene, har derfor valgt bort hjertet og erstattet det med «mot». Dermed er noe av kjernen i anklagen mot Tor-karakteren borte.

Med andre ord; det er på tide med en oppgradering av vår forståelse av eddadiktningen, slik at vi kan le helhjertet med Hårbard som til slutt ber Tor med hammeren dra «dit trollene tar deg».

Cand. philol Mai Elisabeth Berg Foto: privat, Adresseavisen