Når bystyret danser etter næringslivets pipe ved å bryte egne planer, skader de sentrumsplanleggingen i Trondheim. Vi trenger en by bygd på vilje og ikke dispensasjoner.
E. C. Dahls eiendoms kjølige respons på Ole Wiigs plan viser tydelig hvorfor næringslivet ikke kan styre utviklingen av et bysentrum alene. Direktør Svein Erik Nordbotten uttalte 08.01 til Adresseavisen at: «Vi ønsker å utvikle Midtbyen fra innsiden og utover, heller enn å bygge ut nye bydeler som man håper skal vokse sammen.» Det finnes ikke et område i Trondheim med større arealutnyttelse enn Midtbyen. Allikevel mener Nordbotten at det er her fortettingen må skje. Det er ikke så rart. Eiendomsselskapets forretningsmodell har mottoet «Alt innenfor elva». Det er her de har investert og en satsning utenfor vil ikke gi dem ønsket avkastning på sin eiendomsportefølje.
Nå er Adresseavisen også på podcast: Hør vår nye podcast OmAdressert her
Som svar på Reitans oppkjøp av Krambua-kvartalet var både Høyre og Arbeiderpartiet samstemte i at fortetting ikke må ødelegge Midtbyens historiske særpreg. En utvikling i den skalaen E. C. Dahls eiendom ser for seg kan ikke skje uten at det går på bekostning av dette. Sentrum må derfor få lov til å vokse og Ole Wiigs plan synliggjør nettopp hvordan dette kan skje. Men skal byens interesser, og ikke Reitangruppens forretningsmodeller, styre byutviklingen må politikerne handle og ikke bare snakke.
Per i dag står havneplanen i stampe. Høyre- og venstresiden klarer ikke å enes om en løsning for ny godsterminal og industrien på Nyhavna fremstår nærmest som umulig å røre. Hvilke virkemidler kan man så ta i bruk for å løse opp i denne floken? For det første kan deler av Ole Wiigs plan realiseres før spørsmålet om Nyhavna og godsterminalen er løst. Den foreslåtte bydelen Tordenskjold kan planlegges og bygges ut uavhengig av de to andre planområdene. Det er mange hensyn som må tas også her, men det finnes ingen vektige argumenter for å vente.
Når det gjelder Nyhavna ligger nøkkelen i stor grad hos venstresiden. Dersom disse partiene virkelig har omtanke for bedriftene og arbeidsplassene må politikerne aktivt engasjere seg i en tilrettelagt flytting. Som eier av Trondheim havn sitter kommunen i en nøkkelposisjon for å kunne legge til rette for nye fasiliteter for industrien. Og dersom det er hensynet til bedriftene og de ansatte som veier tyngst, bør målet om å holde all industri innenfor kommunens grenser legges til side. Her gjelder det å finne tomter med et sammenlignbart leieprisnivå og med en akseptabel avstand fra der de ansatte bor. Dersom dette alene overlates til markedet må trolig mange av bedriftene legges ned. Dette har Rødt og LO rett i.
Dagens planløse utvikling på Nyhavna ødelegger i tillegg mulighetene for fortetting. Ved Dora 2 reiser nå Koteng eiendom et nytt næringsbygg. Siden det ikke finnes en helhetlig plan for området har denne bygningen en høyde som kun rager litt over ubåtbunkeren ved siden av. Kotengs prosjekt på Nyhavna synliggjør bystyrets manglende evne å si nei til utbyggere som vil starte opp før en områdeplan er klar. Kanskje kunne man ha bygd langt høyere dersom utbyggingen hadde ventet. Dette ville ha gitt enda større overskudd til Koteng eiendom og gitt byen mer plass på samme tomt. Men fordi bystyret ikke evner å si nei og heller ikke evner å få fortgang i Nyhavna-planen, bestemmer de at det må bygges lavt slik at de trolig ikke gjør noe galt. Planen for området må nå ta hensyn til dette bygget så ikke lysforholdene ødelegges av høyere strukturer rundt. Og dermed har politisk unnfallenhet allerede begynt å redusere fortettingspotensialet på Nyhavna.
Det er fullt mulig å bygge høye og tette bymiljøer som er gode å bo i, men da trenger man en plan for et større område og arkitekter som evner å planlegge høyt og med god kvalitet. Når det i dag bygges høyhus i Trondheim skjer det etter innfallsmetoden. Enten kan en utbygger snakke seg til høyde uavhengig av en plan som i tilfellet Scandic Lerkendal. Alternativt skjer det ved at politikerne får et innfall om at man må få opp noe som er større enn det utbygger ønsker seg, som i tilfellet tomten til det gamle kommunehuset i Holtermannsveien. Ingen av disse metodene skaper miljøer som kan fortettes effektivt og samtidig ha høye bokvaliteter. Skal man bygge høyt må man ta hensyn til lysforhold, vind, hva høyden krever av gatebredder og luftige og grønne byrom. Det sier seg selv at når et område har fått en helhetlig plan for byggehøyder, kan man ikke plassere inn mange bygg som er langt høyere uten at dette fort forringer kvaliteten til bydelen.
Posisjonen har i flere perioder vist at de har handlekraft på andre felt enn i sentrumsutvikling. Kollektivplanen for Trondheim, tilretteleggingen av sykkelveier og barnehageutbyggingen har skjedd i et voldsomt tempo. Dersom flere enn Geirmund Lykke også våger å åpne verktøykassen for sentrumsplanlegging kan dette gå bra. Arealplanen og den politiske unnfallenheten har ødelagt mye, men det er fortsatt ikke for sent. Nøkkelen ligger trolig til venstre i koalisjonen, men om noe så stort som Trondheim Arbeiderparti evner å snu seg fort er uvisst.
Stay tuned!