Politiets utlendingsenhet har gjennomført sin egen Rusken-aksjon i høst. Oppildnet av større bevilgninger og en regjering som trenger å vise handlekraft i innvandringssaker, ble 763 mennesker hentet og transportert ut av landet i løpet av september. Det er norsk rekord i fredstid. Hittil i år er antall utsendelser økt med 45 prosent.
Mactar på seks år ble hentet midt på natten, sammen med moren Mareme og lillesøster Anita, som for tre år siden ble født i en ambulanse ved Mosseporten. Mactar har bodd i Norge siden han var ett år. Han er utagerende autist. Senegal har lite å tilby slike barn, annet enn utstøtelse og frykt. Likevel var det dit han var på vei.
Fordi Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) grep inn og fikk Utlendingsnemnda til å vurdere å gi opphold på humanitært grunnlag, fordi ordfører og rådmann og mange lokale, gode hjelpere engasjerte seg, ble utsendelsen utsatt og den lille familien kunne vende tilbake til usikkerheten i Moss.
Noas har vært i kontakt med familiene til 28 barn som er sendt ut de siste månedene, og mener at alle ville hatt muligheter til å få bli i Norge etter det nye regelverket som regjeringen har lovet. Mens byråkratene smir og spikker på formuleringene i den varslede forskriften, sendes nemlig de lengeværende barna ut av landet. KrF sier at de er redde for at landet skal være tømt for lengeværende asylbarn før forskriften er klar. Justisminister Anders Anundsen, Frp, svarer at det er de gamle reglene som gjelder til de nye er på plass.
«Vi jobber på spreng», sa Erna Solberg i trontaledebatten da Venstre etterlyste forskriften. Problemet er at Politiets utlendingsenhet jobber minst like hardt. De banker på dørene i mørket og frakter med faste grep unger og voksne til interneringsleiren på Trandum. Barnas siste norske minner er en nattlig razzia og et sted som for alle praktiske formål er et fengsel.
KrF og Venstre har tenkt å bruke de nært forestående budsjettforhandlingene til å få politiet til å roe seg. «Vi mener de høye returtallene nå er så dramatiske at vi går direkte inn i budsjettet for å gjøre noe med det», sier Knut Arild Hareide til Dagsavisen. «Det er amper stemning i Venstre om dette akkurat nå», sier innvandringspolitisk talsperson, Iselin Nybø, til Dagbladet.
Men stemningen er ikke amprere enn at verken Venstre eller KrF vil støtte et forslag fra SV om stanse utsendingen av lengeværende asylbarn til de nye reglene er klare. Partiet har fått til slike humanistiske pauser tidligere. Det aller siste Audun Lysbakken foretok seg før han gikk av som statsråd i mars 2012, var å instruere UNE og UDI om å stille i bero saker som gjaldt barn med uklar identitet, såkalt papirløse. Men reglene som justisminister Anundsen håndhever, er likevel de rødgrønnes. Grete Faremos harde klyper smerter fortsatt.
SV er ikke alene om kravet. Et samlet bispekollegium forlanger det samme. Bispemøtets preses, Helga Byfuglien, sier til NRK at kirken «forventer at myndighetene lytter» til appellen.
Forventningene bør ikke ta overhånd. Da justisministeren i juni sendte ut et forslag til ny forskrift på høring, svarte Redd Barna og Unicef at de nye reglene tvert imot vil svekke barns rettigheter. UNE skrev at forslaget var uklart, Utlendingsdirektoratet mente det ikke styrker hensynet til barns beste, mens Barneombudet sa at forslaget «gambler med barns rettssikkerhet».
Kanskje lytter regjeringen til disse kraftige innsigelsene fra fagorganene, til protestene fra støttepartiene, til biskopene og til ordførere og andre lokalpolitikere som har engasjert seg, men foreløpig har den ikke engang tatt seg bryet med å lytte til barna selv. De lengeværende barnas selvstendige rett til å få sin tilknytning til Norge vurdert, utløses ikke før familiene på eget initiativ sender inn en omgjøringsbegjæring. Staten overlater til de svakeste å kreve, uten så mye som å rekke ut en hånd. Som Noas skriver: «Lengeværende barnefamilier får verken informasjon om regler, veiledning om hvilken informasjon som er relevant eller nødvendig juridisk bistand.»
Familiene måtte altså klart seg selv, om det ikke hadde vært for mennesker som Aina Heldal Bøe. Hun sloss som en løve da sønnens lekekamerat, den sju år gamle bergenseren og Brann-patrioten Nathan Eshete, født og oppvokst i Norge, skulle utvises til Etiopia. Da kampen var vunnet, tok Heldal Bøe en avgjørelse: «Eg er jo jurist, og har vore det sidan 2006. Men under rettssaka til Nathan bestemte eg meg for at eg skulle bli advokat», sa hun til NRK i sommer.
Sjelden har en så svak gruppe hatt en mer ressurssterk prosessfullmektig. I løpet av helgen blir det arrangert konserter, auksjoner, familiearrangement og innsamlinger over store deler av landet; i Bergen og Mandal, Kristiansand og Tromsø, Rjukan og Oslo. Målet er å samle inn en million kroner til Heldal Bøes prosjekt: en rettshjelpsdugnad for de rundt 400 barna som har vært her lenge, og som bør få bli – eller i det minste få sin sak forsvarlig vurdert også opp mot Barnekonvensjonen. Pengene skal sørge for at alle barna, også de som ikke får sin sak løftet fram i mediene og som ikke har egne støttegrupper, skal få gratis advokathjelp til å teste om rettsstaten fungerer.
Aksjonen er en dugnad fordi Heldal Bøe slett ikke er alene. Artister stiller opp gratis, lokaler åpnes uten kostnad, aviser gir fri annonseplass og frivillige ofrer dager og krefter for noen hundre barn som har vært lenge blant oss.
Folket leverer også.
