Jeg trenger ikke spurte, jeg trenger ikke rykke. Jeg har jo apper som viser at pulsen kommer når jeg løper oppover.

Vi vet det alle sammen, at vi må holde oss aktive for å leve et langt liv og unngå livsstilssykdommer. Vi vet at vi skal ta trappa i stedet for heisen. Vi vet at vi må gå på ski på fjellet om vinteren og tur i skog og mark om sommeren for å opprettholde en viss fysisk form. Vi frykter det livsfarlige magefettet og holder inntaket av karbohydrater til et minimum.

Selv har jeg aldri trent med mål om å komme i form. Da jeg var lita jente var jeg innom mange idretter. Isdans, turn, basketball og håndball. Men jeg endte opp på fotballbanen og skjønner i ettertid at dette handlet på ingen måte om å trene for å bli en skikkelig god fotballspiller, men jeg søkte meg dit fordi jeg likte det sosiale aspektet ved å være en del av et fotballag. Jeg husker min trener på småjenter i Trondheims-Ørn, Ketil Høsøien, trakk meg til sidelinja på en trening og sa: «Marianne, du har overblikk og leser spillet godt, men du må da for guds skyld løpe etter ballen.» Jeg fortsatte å spille taktisk, og ventet på ballen, jeg sparte nemlig på kreftene på den måten for jeg så ingen grunn til å slite meg ut.

LES OGSÅ SIGNERT-ARTIKKELEN (PLUSS): Fjas, fjas, fjas – over hele linja

Jeg sluttet med fotball mot slutten av tenårene. Jeg pleier å si at det var fordi jeg fikk andre interesser, men det var nok fordi at jeg ikke trente nok, og fikk ikke plass på laget, så det var meget selvforskyldt. Jeg forsøkte meg på et comeback som høyreback på Grüner i Oslo i starten av tyveårene, men det ble med forsøket, jeg hadde jo fortrengt at det var så mye løping og for motspillerne (og for publikum, for den saks skyld) var det bortimot umulig å se forskjell på om jeg drev med jogg, rykk eller spurt.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Vi ser en tendens til ensretting av byens havner. De blir likere, streitere og ryddigere»

Så ble jeg voksen og kjente på det obligatoriske «melde-meg-inn-i-treningssenter-presset». Da kleiv jeg opp av sofaen etter jobb og la inn slitsomme minutter på sykkel, mølle eller på squashbanen for å opprettholde et visst kroppslig vedlikehold som var alt annet enn lystbetont. I squash har jeg alltid valgt squashpartnere som har vært bedre enn meg, så mye av tiden gikk med til banning og frustrasjon over å ikke komme meg tilbake til midten av squashbanen, for så å tape.

Nå har jeg blitt mye smartere og har forstått hva det det hele dreier seg om. Jeg har altså funnet svarene på hvorfor og hvordan jeg skal trene. Kompetente forskere fra Medisinsk fakultet på NTNU har overbevist meg gjennom sin forskning og ved bruk av ulike virkemiddel, om at det aller viktigste jeg gjør, er å komme meg opp i puls. Nå har noen nye teknologiselskaper i Trondheim utviklet intelligente systemer som skal fortelle meg hvor mye aktivitet jeg bør ha og hvor intensiv den bør være, basert på min alder og mitt fysiske utgangspunkt. Jeg har til og med kjørt en test på meg selv, ved gjennomføring av intervalltrening etter instruks fra en damestemme inne i en app, for å sjekke min biologiske alder. Begge disse applikasjonene bygger på Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) som vi må kunne kalle «big data» og som nå kan brukes til kommersialisering av forskningsresultater – og til å overbevise meg til å gjøre en innsats for å leve litt lenger. Begge selskapene er også lansert internasjonalt og har som mål å løse verdens (!) helseutfordringer.

LES OGSÅ SIGNERT-ARTIKKELEN(PLUSS): Hårløse kropper brer om seg, men intimbarbering kan ha negative sider

Når nærmeste nabo er Estenstadmarka, så sier det seg selv at jeg har makspuls lett tilgjengelig og kan bruke bakkene til å forlenge livet mitt. Jeg trenger ingen pulsklokke for å fortelle meg at blodpumpen slår, men jeg har stor glede av skrittelleren, distansemåling og kaloriforbrenningsindikatoren for å avsjekke effekten og få ytre anerkjennelse for god innsats. Jeg har også funnet ut, lat som jeg er, at bakkeløp er en utrolig fin måte å pushe puls på. Ikke trenger jeg å spurte og ikke trenger jeg å rykke, for pulsen kommer av seg selv så lenge jeg er i bevegelse fremover. Og for hver bakke jeg løper opp, jo høyere puls får jeg og jo lenger vil jeg leve.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast: