Debattredaksjonene bør revurdere sin rolle.

Alle stemmer skal frem! Det er debattredaksjonenes viktigste, og øverste formål. De må allikevel huske deres mulighet til å skape sannheter og bekrefte feilaktige syn på verden.

Selvfølgelig er også debattinnlegg begrenset av Vær varsom-plakaten og lovverket, men tilsynelatende lite annet. Mens journalistene for øvrig forsøker å gi et så korrekt bilde av enhver sak og utfører grundig kildekritikk, er dette sjelden tilfellet i debattredaksjonene. Problemet er bare at en påstand ofte er rett eller gal.

Det synes ikke debattredaksjonene å erkjenne. Dokumentasjon av påstander er vel ikke så nøye, dette er jo bare noens mening. I likhet med resten av avisa så former imidlertid debattsidene folkets syn på enhver sak. Et kontroversielt innlegg må gjerne forme folk sitt syn, men da må det være på bakgrunn av korrekte premisser. Debattredaksjonene må innse sin egen makt. Blir debattredaksjonene redusert til han sa- hun sa- journalistikk har de forkastet pressens hovedoppdrag.

La meg ta tre eksempler: I Aftenposten den 14. mars påstår advokater fra advokatfirmaet Staff at man kan dømmes for voldtekt der «to voksne personer har seksuell omgang mens de begge er veldig beruset – og begge fremstår som våkne, aktive og deltagende.»

Les også lagførerens sterke beskrivelse av stoda i Herimevernet: «HV-området mitt har etterlyst sambandsutstyr. Det vi skal få i fremtiden er hyllevare fra Biltema»

Denne påstanden dokumenteres ikke, verken i kronikken eller på forespørsel per e-post. Noe tilsvar kom heller aldri. Det gikk så et halvt års tid, og plutselig skriver Elin Ørjasæter det samme, der hun dokumenterer sin påstand med å vise til innlegget i Aftenposten. Problemet er bare at påstanden er fullstendig feil. Slike domsavsigelser forekommer ikke.

På denne måten skaper debattredaksjonene sannheter. La det gå et halvt år til og plutselig har vi en ny kronikk som bygger på Ørjasæters påstander. Uten at dette har grunnlag i noe som helst. Resultatet blir at en unødvendig stor andel av befolkningen blir villedet. Alt fordi ingen av redaksjonene ba om noe som helst dokumentasjon.

Les også debattinnlegget: «Hvis noen hadde fortalt meg at gutter også kan lakke neglene rosa, hadde jeg gjerne gjort det»

Det samme kan delvis sies om et innlegg i Adresseavisen (4. juli) der en mann påstår at det er «totalt forbudt» å sykle to i bredden. Dette er juridisk feil, men likevel var kommentarfeltet fylt av folk som fikk bekreftet sitt syn på saken. Ja, man hentet inn et tilsvar fra veivesenet, og den gangen gikk det relativt greit, men dette var flaks. Ofte kommer ikke tilsvar på trykk, og om det skjer så deles svaret såpass lite at kun en liten minoritet finner ut at det opprinnelige innlegget inneholder betydelige feil.

Et tredje innlegg er fra Dagbladet, der en mann stiller et «spørsmål til kunnskapsministeren». Han spør om det ikke er urettferdig at noen som tar vanskeligere matte enn P-matte, men får dårligere karakter enn en P-elev, ikke kommer inn på lærerutdanningen. Problemet er at hele premisset for spørsmålet er galt. Kravet gjelder kun for P-matte, og dette kan raskt undersøkes med et kjapt Google-søk.

Les også debattinnlegget: «Min kone er ikke syk. Hun er bare gravid»

Denne siste er ikke så veldig alvorlig, og etter påpekninger fra publikum ble det slettet relativt raskt, noe som (ofte) er helt riktig reaksjon. Det føyer seg likevel inn i rekken av eksempler (tegngrensen er begrensende her) på at redaksjonene ikke gjør noen, eller i beste fall minimal, faktasjekk og vurdering av grunnlaget for påstandene som fremmes.

Det blir raskt mer alvorlig når påstandene faktisk etableres som gitte sannheter – slik som i det første eksempelet. Hvis avisene skal fungere som en plattform som ikke bare formidler til et bredt publikum, men også gir legitimitet til falske oppfatninger så bærer det raskt galt av sted. Jada, de nevnte er ikke helt objektivt-konstaterbare fakta, man blir mao. ikke dømt i PFU, men det er da inderlig ikke VVPs yttergrenser som er målestokken for godt journalistisk arbeid?

Debattredaksjonene bør revurdere sin rolle. Å formidle hva folk mener – være det advokater eller gubben i nabolaget – er en viktig del av den rollen. Den andre delen er å være de som gjør deler av arbeidet for leseren ved å kreve at en skribent dokumenterer sine påstander.

Er det ikke en eneste hyperlenke i et innlegg fullt av påstander burde varsellampene lyse. Hvis publikum så påpeker at noe er feil, og gir god begrunnelse for det, må dette gjøres så klart som mulig for dem som leser innlegget.

Det er ikke sensur eller å «ikke la alle slippe til» (det gjør de jo ikke uansett), det er å innkalkulere faglig tyngde som et vurderingskriterie for hva et godt innlegg er.

Hør våre kommentatorer snakke om nedbemanning i Adresseavisen, mediekrise og #ælske trøndelag

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.