Barnevernet – en venn eller fiende for oss fosterforeldre, og hva er til barnets beste? Sitter her med tårer i øynene og tenker på mitt ene fosterbarnebarn. I dag har jeg to fosterbarnebarn, men i morgen har jeg bare ett. Hun som forlater oss i morgen har vært i familien i fire av sine fem leveår.
Vår lille solstråle er godt integrert i familien. Hun har oss, mormor og morfar, to tanter, en onkel og ett søskenbarn. Hun har også ett sett med oldeforeldre. Hun har også hatt regelmessig kontakt med sin bio-logiske mor. Biologisk mor har gjentatte ganger tatt opp saken og ønsket barnet sitt tilbake, og det har jeg for så vidt full forståelse for. Barnevernet (BV) har imidlertid ment at dette ikke var til barnets beste.
LES OGSÅ: Barnebarnet og jeg ble stuet sammen som kveg på siste RBK-kamp
For ca. ett år siden, snudde imidlertid BV. Nå mente de at det var helt greit. Prosessen skulle starte umiddelbart fikk fostermor beskjed om. Biologisk mor var varslet, og var selvfølgelig psykisk beredt til å ta imot barnet.
En sakkyndig mente imidlertid at dette ikke var til barnets beste, og da man kom til fylkesnemnda, var faktisk barnevernet enig i dette. Hvilken vanskelig tid opplevde biologisk mor da, mon tro?
LES OGSÅ: Privat profitt redder velferden
Saken ble anket, og ny sakkyndig ble oppnevnt. Her var konklusjonen den samme. Barnets beste var å bo hos fostermor, men tingretten var uenig, og nok en gang snudde barnevernet kappen etter vinden. De var enige og valgte å ikke anke kjennelsen.
Jeg er selv fosterfar, og når man tar ett slik oppdrag for samfunnet, blir man gjort oppmerksom på at dette kan være tøft. Fosterbarn har gjerne med seg en sekk full av utfordringer. Noe av det som gjør det givende å være fosterforeldre er jo å prøve å hjelpe barnet med å tømme sekken for innhold.
Les også debattinnlegget: Ikke visste jeg at kommunen mente en spesialskole egnet seg best for «slike som meg»
Jeg og min kone har heldigvis sluppet å kjempe mot vår oppdragsgiver. Det har imidlertid ikke vår datter gjort. At man blir angrepet bakfra av oppdragsgiver er rett og slett ufint, og jeg vet det er flere der ute som sliter med det samme.
At vi mister vår solstråle er for oss ufattelig trist, men det som bekymrer mere er hvordan det vil gå med henne.
Er denne tilbakeføringen til hennes beste?
Les også debattinnlegget: Det er en underlig følelse å lese i avisa at vi ikke er de egentlige foreldrene til ungene våre