Fra 2018 til 2029 skal det brukes 26 milliarder på vei i Trøndelag og nesten ingenting til jernbane. 26-0 mellom vei og bane er en total avsporing for miljøvennlig transport. De sentrale politikerne i Trøndelag møtte forslaget med krangel om hvilken vei som skal komme først.

«Grunnlagsdokument for nasjonal transportplan 2018-2019» 2018 til 2029 er lagt fram. Det ser ut som om fagetatene som står bak planen ikke har fått med seg at det er et grønt skifte i samfunnet. Har de ikke forstått at biltrafikken i byområdene skal reduseres, at utslippene skal ned, og at mer skal fra vei til bane. Det er et forslag bygd på fortidas prognoser – ikke på framtidas behov.

Du må helt til side 310 (av 333) i dokumentet før du finner noe om Trøndelag og tog. Her står det om effekten av tiltakene fram til 2030, inkludert det som allerede er bevilget til elektrifisering langs eksisterende linjer: «Rutemodellen innebærer noe redusert reisetid for togene mellom Trondheim og Steinkjer, og at det kjøres tog hvert 40. minutt på strekningen Steinkjer-Melhus. I rushtiden legges det opp til totalt tre tog i timen Steinkjer-Trondheim i rushretning. Dobbeltspor Trondheim-Stjørdal er ikke prioritert i noen rammer, men dersom det bygges vil frekvensen til Stjørdal kunne økes og reisetiden vil reduseres ytterligere». Hvis det skulle oversettes til folkelig språk betyr det at elektrifiseringen langs eksisterende linje har helt marginal effekt. Det er først når du får dobbeltspor mellom Trondheim og Værnes, i tunnel fra Ranheim til Hommelvik, og elektrifisering, at toget blir et virkelig alternativ til bilen.

Det legges til grunn at det må bygges nye tunneler på veien mellom Ranheim og Stjørdal, det er vi pålagt av EU gjennom EØS-avtalen. Veien i mellom tunnelene skal utvides til fire felt, langt på vei finansiert av bompenger. Dette skjer på tross av at det ikke er manglende kapasitet på veien i dag. Det er vel knapt en by av Trondheims størrelse med mindre kø, vi vet knapt hva bilkø er. Fire felt vei med høyere hastighet gjør det selvfølgelig enda lettere å velge veien – jernbanen som tilbud blir svekket. Det igjen betyr mer biltrafikk inn til sentrum av Trondheim. Jeg trodde hensikten med transportpolitikken var det motsatte.

Det er ikke lenger tilbake enn 2011 siden politikerne i Trøndelag ville bygge jernbanetunnel gjennom Forbordsfjellet framfor å utbedre E6 nordover. Nå er det plutselig motsatt, selv om alle partier i denne perioden har lagt mer vekt på kollektive løsninger og mer miljøvennlig transport. Hva skyldes denne abdikasjonen på vegne av en ambisiøs jernbanepolitikk? Jernbaneverket har vært passive på alle nye planer utenom de sentrale områdene på Østlandet. De har visstnok ikke kapasitet til å planlegge i Trøndelag de neste ti årene. I så fall er det grunn til å minne om at det finnes mange gode jernbaneplanleggere utenfor landets grenser – kanskje de kan bidra raskere og bedre enn det sendrektige Jernbaneverket.

Utbyggingen av jernbanen i Trøndelag burde bli den viktigste beslutningen innen infrastruktur i Trøndelag i vår generasjon. Det betyr svært mye for det nye Trøndelag - for persontrafikk, godstrafikk, sentrumsutvikling og for miljøet. For et år siden advarte jeg på denne plass mot faren for at elektrifisering langs eksisterende linje vil føre til at to spor og tunnel ikke kom på den nye transportplanen – det har dessverre slått til. Det gode er blitt det bestes fiende, slik er ofte politikkens logikk. Nå er det heldigvis et år til planen skal vedtas av Stortinget. Det er ikke for sent å få politikerne til å komme på rett spor før de ender i veigrøfta.