Joachim Triers «Thelma», er en av årets norske filmbegivenheter. Den burde ha vært i hovedkonkurransen i Cannes i år, hvor den etter sigende ble slått ut i siste liten av Ruben Östlunds «The Square», som like godt fikk Gullpalmen.

Den prisen ville nok ikke Triers film ha aspirert til, til det er «Thelma» for sjangerkjær og bredspent, ja nesten en ungdomsfilm. Hans fjerde spillefilm, alle i samarbeid med Eskil Vogt som manusforfatter, slår likevel ytterligere fast at Joachim Trier er den største begavelsen og den beste filmskaperen i norsk films historie så langt.

I spill på det overnaturlige og religion, til en bildebruk delvis inspirert av skrekkfilm, vil «Thelma» kunne dele publikum i større grad enn de foregående filmene til Trier. Samtidig er det i sjangertilnærming og tematikk den bredeste og mest «kommersielle» filmen han har laget. Som ambisiøs film med skrekkelement om en ung kvinne på randen og vel så det, er «Thelma» mer stilren og bedre gjennomført enn Darren Aronofskys premiereaktuelle «Mother!»

Historien er et psykodrama om unge Thelma, som flytter fra norsk utkant og religiøse foreldre til Oslo for å studere. Eili Harboe er et funn i hovedrollen som den usikre unge jenta som kommer til Blindern. Hennes forsøk på å finne nye venner og et nytt liv, samtidig som hennes kontrollerende foreldre ikke vil slippe taket, blir ekstra dramatisk ved at hun rammes av mystiske anfall.

Det er flere måter å se «Thelma» på. Den vil sannsynligvis tåle mange gjensyn. Sett som mystisk spenningsfilm, er den best på snikende ubehag og spill. I bruk av bilder og lyd er Trier i internasjonal toppklasse. Musikken til Ola Fløttum og bildene til Jakob Ihre er alene verdt filmen.

Måten Trier bruker studenthybler og universitet som landskap og miljø, gjør «Thelma» til den beste filmen fra studentliv som er laget her til lands. Den konkurransen er dog ikke stor. For fullt utbytte av filmen, må publikum bli med inn mot det overnaturlige universet Thelma og filmen ruller ut. Med dristig bruk av symboler og billedspråk norsk ungdomsdrama og skrekkfilm vanligvis holder seg for enkel til.

Noen vil nok rynke på nesen over visualisering av mareritt og traumatisk fortid. Som i mye god sjangerfilm er det mer ved filmen enn det først kan se ut som. «Thelma» er mest interessant og aller best som psykodrama om en ung kvinne som mister taket. I spennet mellom overrumplende forelskelse og møte med en ny verden som student, utenfor foreldrenes kontroll, er Eili Harboes Thelma forbløffende lett å kjenne seg igjen i, midt oppe i alt det overnaturlige. Det gir god, dristig film, mer snikende enn direkte skremmende.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av Joachim Triers «Oslo 31.august»