Det murrer skikkelig i skimiljøet. Forsøket på å smugle Knut Nystad inn bakveien som øverste leder har vakt reaksjoner som kan føre til en nyttig opprydding.
Åge Skinstad fratrådte stillingen som langrennssjef med et godt skussmål, men han burde vist bedre skjønn enn å prøve å utpeke sin etterfølger i Knut Nystad. Skinstad kom i skade for å avsløre en ukultur i organisasjonen.
Isolert sett kan dagens smøresjef Knut Nystad være et utmerket valg, men her er det viktig å være nøye med fremgangsmåten og prinsippene. Langrennsfamilien er et sammensurium av kameraderi, forretningsmessige koblinger og familiære bånd. Her er lederne forlovere for hverandre og det hele vil toppe seg om herretrener Trond Nystad skal ha tvillingbroren Knut som øverste sjef.
I næringslivet skyr man familiære koblinger fordi det skaper situasjoner som blir vanskelige å håndtere i hverdagen. Hvorfor skal det være annerledes i idretten?
I langrennsleiren har man gjort det til en vanlig praksis å ordne ting på kammerset. I fjor reengasjerte man lederteamet før evalueringen av sesongen, og nå kan det se ut som man forsøkte noe av det samme. Men denne gang satte langrennskomiteen og skistyret foten ned. Stillingen blir lyst ut. Det skulle nå bare mangle.
For det første må man finne ut om denne lederstillingen er nødvendig. Jeg vil så absolutt si ja, for styring og ledelse er noe denne raskt voksende organisasjon skriker etter. Dernest må man definere stillingens innhold. Så er det tid for utlysning, ikke intern rekruttering.
Langrenn har i lang tid reprodusert fra egne rekker, slik organisasjoner i medgang har en tendens til. Det skaper ikke utvikling. Noen ganger er det viktig og riktig å rekruttere utenfra for å få inn nye tanker.
Herrelaget på distanse er langrenns akilleshæl. Resultatene på laget til Trond Nystad er påfallende mye dårligere enn de andre. Selvstyrte Petter Northug er den eneste som har vunnet gull de siste ti årene. Martin Johnsrud Sundby presterer strålende innenfor landslaget, men også han følger sitt eget opplegg. Petter Northug er krystallklar på at han ikke vil være på landslaget, og nå ser vi at Niklas Dyrhaug også ønsker å stå utenfor. Etter det vi kjenner til er det flere misfornøyde løpere.
I vinter var det faktisk slik at flere av sprintlagets løpere danket ut distanseløperne i VM. Jeg tenker på Anders Gløersen og Finn Hågen Krogh.
Martin Johnsrud Sundby og Didrik Tønseth hadde en god sesong. Min vurdering er at Chris Jespersen, Eldar Rønning, Pål Golberg, Simen Sveen, Simen Østensen og Sjur Røthe underpresterte. Når resultatene er svake og signalene om mistrivsel øker, kan tiden være inne for å gjøre endringer?
Laguttaket skulle offentliggjøres fredag, men ble utsatt. Jeg ser det som et signal om at noen har gått inn og stilt spørsmål om de selvstyrte prosessene.
Norsk langrenn er en tett familie som verner om hverandre. Den utvikler sine egne strukturer og normer. Det er kanskje ikke tilfeldig at man i en tid har snakket om Toten-mafiaen i norsk langrenn. Under svak ledelse er det grobunn for slike strukturer. Derfor er det på høy tid at de som har makt til det setter ned foten.
Kanskje kan det føre til at landslaget blir spiselig for Petter Northug også.