Om vi sykler, kjører bil eller bruker beina, ser vi med skepsis på andre veifarende. De er konkurrenter om tida og veien.
Jeg har kjent på den følelsen. Mange ganger. Sitter du i en bil, er det alltid en syklist å irritere seg over, en som sinker fremdriften min. Snarveier tar de også. Veksler mellom å kjøre på fortauet eller i veibanen etter som det passer dem.
Sykler jeg i byen, så er det alltid en fotgjenger som oppfører seg som han er både blind og døv i det markerte sykkelfeltet, og de som går av bussen, gjemmer seg bak busskuret og hopper ut i sykkelveien akkurat når jeg kommer.
Når sant skal sies skjemmes jeg litt overfor den jenta jeg skjelte ut ganske ettertrykkelig på Heimdal. Jeg ble selv skremt og lot det gå ut over henne som jeg holdt på å kjøre ned. Som om hun ikke allerede var nok oppskjørtet av nestenulykken.
Og så bilistene, da! Eller rettere sagt: Den ene. Han som glir opp på siden av syklisten og trykker på vindusspylerknappen når han passerer. Spylerne er justert slik at strålen skal treffe deg. Eller han som må vise fingeren fordi jeg som syklist ligger i høyre hjulspor. Eller han som peiser forbi altfor nær og altfor fort.
De farligste episodene har jeg opplevd når jeg har forsøkt å være hensynsfull og sykle helt ut på asfaltkanten for at bilistene lettere skal passere. Litt for mange av dem tar risikoen ved å kjøre forbi selv om det kommer bil imot. Da blir det trangt. Slik kjøring vitner om en mangel på forståelse for syklistens balansegang på hvitstripa. Og helt uten respekt for regelen om at det skal være en og halv meters avstand til syklisten.
Om jeg har kjørt slik selv? Ingen kommentar.
Som syklist har jeg lært å hevde min rett i veibanen. Jeg følger rådet fra blant andre Trygg Trafikk: «Hold så god avstand til fortauet eller veikanten at biler som vil forbi, må foreta en ordentlig forbikjøring!»
Ved å legge meg i høyre hjulspor tvinger jeg bilisten til å vente til det er ledig i motsatt kjørefelt. Når dette leses, skjønner jeg at det begynner å koke under topplokket hos enkelte. Disse forb … idiotene av noen syklister som tror de eier veibanen.
Ja, vi gjør det! Vi er kategorisert som kjørende, og er som sådan likestilt med bilistene i veitrafikkloven. Vi eier veibanen like mye som bilistene. Vi er i vår rett når vi kjører der det er tryggest.
Samtidig følger det med en plikt til ikke å lage unødig kø, til å slippe frem bilister for eksempel ved å svinge innom en busslomme og slippe trafikken forbi.
Konflikten mellom syklister og bilister går på humøret og helsa løs. Det er ikke sjokkerende å erfare hvor brutalt den sterke parten kan opptre, slik proffsyklisten Cecilie Gotaas Johnsen fikk oppleve denne uka. Det er i trafikken du finner ut hvem som har behov for sinnemestring.
Konflikten mellom elbilister og fossilbilister er den latterligste. Skepsisen, kunnskapsløsheten og misunnelsen, til og med raseriet som tyter ut av kommentarfelt og leserinnlegg, er fornøyelig underholdning. Morsomst er utbruddene fra dem som innbiller seg at fossilt drivstoff er fremtiden. Jeg håper de lever noen tiår til, slik at de får oppleve at riksantikvaren redder de siste bensinstasjonene som verneverdige objekter.
Jeg forstår at det er tungt å erkjenne dette for hissige miljø-svin i fete doninger, men fremtiden tilhører de mykeste trafikantene, de som reiser kollektivt, går, sykler eller til nød kjører på strøm. Men det betyr ikke at de er fritt vilt inntil videre.
Mye respekt, litt forståelse for andre trafikanters hverdag og en liten dose vennlighet, så glir alt så mye bedre.
Jeg lover å respektere alle. Med ett unntak: Idioter som går fottur i skiløypene. Ja, og syklister på turstiene…