Jeg står på ei myr i Bymarka og ser på en haug med halvråtne planker. Et av byens minst påaktede kulturminner har gått tapt.

Sammen med kjentmann Torger Onsøyen er jeg på åstedsbefaring for en kulturhistorisk etterforskning. En av de siste orkanene har løftet det gamle torvhuset på Klefstadmyra opp fra bakken, endevendt og slengt det ti meter vekk fra sin opprinnelige tomt.

Jeg oppdaget hærverket da jeg gikk forbi en skisøndag tidligere i vinter. Torvhuset var borte! Det grå skuret har «alltid» stått på den store myra nordvest for Gråkallen, standhaftig som ei tørrfuru. Et minnesmerke over selvbergingens tidsalder. Denne dagen stakk bare restene frem av snøen.

En rar blanding av sorg og irritasjon kom over meg. Det var som når en eldre slektning går bort og man angrer på at man ikke tok seg mer tid til å høre på alle historiene. Den tomme følelsen av noe ugjenkallelig. Synet av plankehaugen gikk inn på meg.

Der og da bestemte jeg meg for å spore opp forhistorien til det som nå var en ruin. Det ble nesten en besettelse å finne ut hvem som hadde satt opp bua og hvor lenge var den i bruk.

Et grått, mosegrodd skur med tak av rustent bølgeblikk, kanskje Bymarkas mest unnselige byggverk, gjør det noe at det forsvinner? Tja, torvhuset på Klefstadmyra var et av de siste fysiske minnene i marka fra en tid da de fleste hadde mer enn nok med livberging. En tid da folk ikke kunne varme opp husene med strøm, men måtte skaffe brenselet selv. For mange en tid med slit, fattigdom og forsakelse.

Så lenge et hus med historie får stå, kan det få deg til å gruble, spørre eller huske, men når det blir borte, forsvinner det også som minne. Hukommelsen vår trenger hjelp av noe vi kan se, høre eller lukte.

I store deler av historien, ikke minst langs kysten, var torvskjæring en forutsetning for å leve og bo i et vinterland. Roy Jacobsen beskriver dette godt i boka «De usynlige», om det strevsomme livet på en øy på Helgeland.

Nesten alle arbeidsoppgavene som for et par-tre generasjoner siden var helt avgjørende, er blitt unødvendige: Håndmelke, kinne, yste, karde, spinne, veve. Bære vann, plukke stein og poteter, hesje, gjete dyr, sage tømmer, hogge ved, slakte, sylte, safte. Skjære torv.

Jeg starter etterforskningen med å studere Kartverkets svært detaljerte kart, og ser at Klefstadmyra er delt i to selvstendige eiendommer på litt over 40 dekar. Eierne er oppført som Andreas Bjørnbeth og Johan Onsøyhagen, og torvhuset har stått på Onsøyhagens parsell. Etter en liten ringerunde på Byneset, finner jeg ut at de to eierne døde for atskillige år siden, og at Onsøyhagen var husmann på plassen med samme navn som etternavnet hans, på folkemunne kalt «Onsøyhåggån».

Nå til dags kan man søke i gamle aviser på nett, og selv en enkel husmann er nevnt noen ganger, i tillegg til i dødsannonsen. En notis i Adresseavisen 1. juni 1939 forteller at Onsøyhagen har fått skjøte fra staten på sin del av Klefstadmyra. Prisen var 225 kroner. Tanken må ha vært å nydyrke. 46 dekar eng kunne blitt et bra tilskudd til jordflekken rundt husmannsplassen.

Oppdyrkingen ble det ikke noe av. Krigen kom, og allerede i 1942 døde Johan Onsøyhagen, 64 år gammel. Sønnen John overtok husmannsplassen, arvet myra og skulle også bli den siste torvskjæreren. Men trolig var det Johan som satte opp torvhuset. Tilgang til eget brensel for en husmann uten skog, var gull verd.

Jeg har fått kontakt med Torger Onsøyen. Han er nabo av Onsøyhåggån, leder i Byneset historielag og vet nesten alt jeg trenger å vite. Jeg avtaler et besøk hjemme hos ham i kårhuset på gården Onsøya.

Over en kaffekopp legger han frem historielagets utmerkede bygdebøker. Bind sju handler blant annet om husmannsvesenet. På det meste var det to hundre husmannsplasser på Byneset. Den siste husmannen var nettopp «vår mann», John Onsøyhagen, som bodde på den vesle plassen helt fram til ut på 1990-tallet.

Et gammelt bilde i boka viser John Onsøyhagen mens han stabler torv på Klefstadmyra. Jeg sperrer øynene opp. Du verden! Bildet inneholder alt jeg er på jakt etter, mannen, stedet, arbeidet. Bildet er også unikt fordi det dokumenterer en arbeidsprosess som sjelden ble fotografert og fordi det må være tatt på et tidspunkt da nesten ingen lenger drev med torvskjæring.

Mens jeg gumler på Torgers vafler med multesyltetøy, spekulerer jeg på hvem som har tatt bildet og om det finnes flere motiver. Torger viser meg også et utklipp fra Adresseavisen fra sommeren 1981 med overskriften «Bynesets siste husmenn», en reportasje med besøk hos John Onsøyhagen og søsteren Elida som bodde uten strøm og innlagt vann. De to levde fortsatt akkurat slik forfedrene i flere generasjoner hadde levd.

På tide med befaring. Torger tar meg med opp til husmannsplassen som nå er overtatt av historielaget. Den ligger fint til oppe i lia mot marka. Inne i det vesle våningshuset er alt akkurat slik som da familien Onsøyhagen bodde der. Vedkomfyr, høvelbenk, hjemmesnekrede møbler.

Vi låser døra med andakt og går mot Klefstadmyra. Vi følger den gamle hovedveien til Trondheim fra 1870-årene og frem til 1923. Oppe på myra ser vi tydelig grøftene som var starten på nydyrkingen det aldri ble noe av.

Nå er vi ved selve åstedet, ruinen av det gamle torvhuset. Det er skikkelig smadret, som om naturkreftene har ment at det var på tide å fjerne sporene av en tid som er forbi. Noe lar seg likevel ikke fjerne, søkkene i terrenget der torva ble tatt, vil være synlig i tusen år.

Tilbake i avishuset får jeg ikke fred. Kan bildet av John Onsøyhagen på torvskjæring være tatt av Adresseavisen? Etter leting i gamle arkivskap, finner jeg en liten, gul konvolutt med påskriften «Onsøyhagen, Jon, 25. juli 1970». Der er motivet, samt en serie bilder som viser hele prosessen! På ett av dem står torvhuset i bakgrunnen. Jeg har gjort et gullfunn.

Når jeg leter opp avisen på den angitte datoen, finner jeg bildet og en kort sak som ikke har dukket opp i tidligere søk. Her er et utdrag av teksten:

«En av dem som årvisst henter torv på Klefstadmyra, er Jon Onsøyhagen. Allerede på vårparten skjærer han torv i fine, jevne stykker og stabler dem i meterhøye pyramider til tørk. Når sol og vind har gjort sitt, flyttes torven over til torvhytten på myren». Den lille teksten forteller videre at torva fraktes hjem på kjelke om vinteren, og at Onsøyhagen mener torva er rimelig brensel som gir svært god varme i huset.

Der falt brikkene på plass. Takket være bildet i bygdeboka, kunne selve hovedvitnet, husmannen fra Onsøyhåggån, så å si komme til orde og avslutte jakten på det tapte torvhusets historie. Og jeg, som ikke brydde meg nok da torvhuset «levde», kan få fred i sjelen.

Når Torger Onsøyen i tillegg antyder at historielaget bør ta på seg å gjenreise torvhuset, er det håp om at Klefstadmyra fortsatt kan innby til refleksjon over tiden som var og tiden som er.

LES OGSÅ: Siste farvel med Storheia

LES OGSÅ: Bare et mirakel kan berge Holstvollen

Torvhuset på Klefstadmyra: Slik så det ut før stormen smadret kulturminnet, som her også er en orienteringspost. Foto: Lasse Natvig
Husmannsplassen Onsøyhagen ble donert til Byneset historielag. Foto: Stein Arne Sæther