«Temmelig nær et forsøk på det som i fotballen ville blitt karakterisert som en grisetakling» skriver teatersjef Kristian Seltun i dette debattinnlegget.

«Kulturen trenger ikke frykte fylkeskommunen», skriver hovedutvalgsleder for kultur i Trøndelag fylkeskommune May Britt Lagesen og fylkesdirektør for kultur og folkehelse Karen Espelund på kronikkplass i Adresseavisen 14. februar. Jeg er dessverre ikke overbevist. Snarere tvert imot tok frykten meg bare sterkere.

Lagesen og Espelund forsvarer forslaget fra Kommunal- og moderniserings- departementets ekspertutvalg om å overføre finansieringsansvaret for kulturinstitusjonene utenfor Oslo til fylkeskommunene. Hvorfor dette skal bli så mye bedre for kulturinstitusjonene – og ikke bare for fylket – sier de dessverre lite om.

Les Terje Eidsvågs kommentar som startet debatten: Kulturens berettigede angst for fylkeskommunen

Nær en grisetakling

Deres hovedpoeng er at det må skilles mellom nasjonal og statlig kulturpolitikk. I dag er det viktigste virkemidlet for å ivareta en nasjonal kulturpolitikk for hele landet direkte statlig investering i de institusjonene som oppfattes som en betydelig del av en nasjonal infrastruktur. Lagesen og Espelund vil overføre dette konkrete virkemidlet til fylkeskommunen, for så å skulle ivareta den nasjonale kulturpolitikken gjennom en «forpliktende dialog mellom stat og fylkeskommune».

Hva betyr «forpliktende dialog»? Det må Lagesen og Espelund gjøre rede for. Det er som kjent lite på kulturområdet som er lovbestemt.

Lagesen og Espelund er glade, skriver de, for at det nå skal skrives en kulturmelding. Det er jeg også. For når de i forlengelsen tar til orde for at man kan iverksette overføringen av oppgaver fra stat til fylke «uavhengig av kulturmeldingen», er de temmelig nær et forsøk på det som i fotballen ville blitt karakterisert som en grisetakling.

Her er kronikken fra May Britt Lagesen og Karen Espelund: Kulturen trenger ikke frykte fylkeskommunen

Underlig begynnelse

Stortinget har vedtatt at det ikke skal gjøres endringer på kulturområdet før ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene er utredet i forbindelse med ny kulturmelding. Før overføring av oppgaver kan vurderes, skal det utredes hvordan den nasjonale kulturpolitikken kan ivaretas og hvordan kvaliteten best kan sikres i den profesjonelle delen av kunst- og kulturlivet.

Dette utredningsarbeidet er ikke gjort av Kommunal- og moderniseringsdepartementets ekspertutvalg. Det er jo nettopp mangelen ved ekspertutvalgets fremlegg.

Og det er jo en underlig begynnelse da, på en «forpliktende dialog» med staten, å ta til orde for at man skal se bort fra et stortingsvedtak.

Opptatt av debatt? Les også: OL-følelsen daler ut over i «OL-kveld» og jeg får følelsen av å være med på et dårlig nachspiel

God grunn til frykt

Kulturinstitusjonene frykter fylkeskommunen som eneste tilskuddspartner med god grunn.

Hvordan sikre at kulturen ikke taper i konkurransen om begrensede midler med viktige lovpålagte oppgaver som helse og skole? Hvordan sikre at arbeidsintensive institusjoner med ambisiøse kvalitetsmål ikke havner i budsjettkamp med andre kulturvirksomheter i regionen?

Hvordan kan vi sikre at det ikke knyttes instrumentelle føringer til tilskuddet (vi vet at de ligger snublende nære)? Hvordan skaper vi et best mulig demokratisk sikkerhetsnett for kulturinstitusjonene i skiftende politiske klima, om man bare har ett folkevalgt nivå å forholde seg til (i stedet for tre, som i dag)?

Mer debatt: Jeg sa til den fortvilte jenta ved elvebredden at hun var verdifull

Utilslørt begjær

«Ved overføring av finansieringsansvaret får fylkeskommunen langt mer kraft både som eier og tilskuddsgiver overfor institusjonene», skrives det. Hva er det trøndelagsfylket skal bruke denne «kraften» til overfor de store kulturinstitusjonene, hvis det verken handler om omprioriteringer eller om å knytte føringer til tilskuddet som går utover ansvaret for å produsere best mulig kunst for et størst mulig publikum?

Gode hensikter til tross, så kan jeg ikke fri meg fra å sitte igjen med et inntrykk av at det er fylkeskommunens interesser som skal fremmes, ikke kulturinstitusjonenes. Det utilslørte begjæret etter å overta ansvaret for landsdelens største kulturinstitusjoner – nærmest for overtakelsens egen skyld – legger prinsippet om armlengdes avstand dødt allerede i utgangspunktet.

En kulturpolitikk som virker, skal man ha svært gode grunner for å endre. Man må i hvert fall gjøre rede for hva det er som egentlig skal bli så mye bedre, for hvem.

Hør våre kommentatorer snakke om bioteknologi, kulturkamp, sjakk og OL

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter