En etablert professor i teknologi vil typisk stå bak en industriell produksjon som gir tre-fire milliarder skattekroner til staten hvert år. Snakk om lønnsom investering!
Gjennom min forskning i 44 år, og ikke minst gjennom dyktige studenter jeg sender ut, forsyner jeg topp teknologi til kraftelektronikkbedrifter med cirka 12 milliarder kroner i omsetning; samt til produkter der kraftelektronikk er en muliggjørende teknologi. Men nå er det vanskelig å rekruttere en ny professor til fagområdet.
Alle professorer ved NTNU er dyktige. Men vi har ulike mål for våre samfunnsoppdrag, noen er kritiske, mens professorer i teknologi ser som sin fremste oppgave å utvikle norsk industri. Dette er krevende, når vi lykkes er det bevis for at vi er i verdenstoppen. Alle professorer må publisere i tidsskrifter. Imidlertid, for teknologer er det viktigste å se at forskningen resulterer i nye eller forbedrede produkter. Kraftelektronikk er omforming og styring av elektrisitet med elektroniske komponenter. Den anvendes over alt; i innovative produkter, i fornybar energi som vind- og solkraft, i energisparing og elbiler, i Smartnett for overføring av elektrisitet, i Smart City, der Trondheim er fremtredende, og i oljeutvinning; spesielt ved havbunninstallasjoner og forsyning av vannkraft til plattformer.
Jeg ble professor i kraftelektronikk i 1984, som den eneste i Norge. Men det er noen tusen i verden. En viktig del av mitt faglige fellesskap er derfor deltakelse på konferanser og et godt nettverk i Norden, Europa, USA og Asia. Det er viktig for norsk industri at jeg henter hjem ny kunnskap. I 1984 var det flere kompetente søkere til professoratet i kraftelektronikk. I 2014 ble ingen tilsatt ved første gangs utlysning da stillingen etter meg skulle besettes. Det er grunn til stor bekymring om hvorfor det er vanskelig å besette professorater i de mest etterspurte fagfeltene. Er vi ikke attraktive, har vi for dårlige ressurser? Ved deler av universitetet har vi ikke dette problemet.
Ved Elkraft har vi tradisjonelt et meget godt samarbeid med ingeniørhøgskolene. Cirka 15 prosent av masterstudentene de to siste årene av NTNU-studiet kommer derfra. Vi har omlag 20 prosent tilsvarende utenlandske studenter med bachelorgrad fra sine hjemland.
Med forskningsbasert undervisning og gode studievaner vil studentene i løpet av et semester gå fra uvitenhet til dagsaktuell kunnskap i verdensklassen, slik som i 4.-årskursfaget «Kraftelektronikk for fornybar energi». Dette skjer i stor grad ved å høste av grunnlaget fra matematikk og de andre basisfagene de tre første årene. Jeg inviterer folk fra industrien til å presentere dagens og morgendagens teknologi, samtidig som de utfordres til å si noe om forventningene de har til kandidater de vil ansette. Vi ønsker flere jenter, flere fra høgskolene og flere dyktige fra utlandet til teknologistudiene!
Når det er stor teknologiutvikling i et fag er det lett å gjøre innovativ forskning. Med min masteroppgave i 1970 kom jeg inn i kraftelektronikkens fagfelt ved et paradigmeskifte. Litteraturkildene mine var stort sett om anvendelser i satellitter, bare der kunne man betale for bedringene i funksjon og stor vektreduksjon. Etter som prisen på teknologien sank, ble det stor pågang fra industrien. Ved min avgang står vi nå foran et nytt skifte i teknologi.
I Trondheim var det bare Siemens som hadde kraftelektronikkindustri i verdensklasse da jeg var nyutdannet. Vi har et meget godt samarbeid. For avansert industri er beliggenhet i Trondheim en stor fordel. Av mange grunner vil en del nyutdannede gjerne bli et par år og derved blir det mange dyktige jobbsøkere. Nå er Siemens sin aktivitet på rene kraftelektronikk-produkter, på el-fremdrift av skip og ikke minst innen Subsea oljeutvinning, en stor suksesshistorie. Norge har fått to nye bedrifter i kraftelektronikk de siste årene, begge i Trondheim, Smartmotor og Wärtsiläs utviklingskontor. Kraftelektronikk-avdelingen i Wärtsilä har all sin produksjon på Stord med cirka 500 ansatte. Høy kompetanse og industrisamarbeid utløser midler fra Norges forskningsråd, som igjen gir ny industri eller ny aktivitet i eksisterende industri, som igjen gir basis for ny forskning. Derved blir forskningen vår matnyttig, og dette påvirker selvsagt undervisningen i retning av å være relevant.
Jeg har bidratt til oppstart av bedrifter, som høyteknologibedriften EFD Induction i Skien. Den eksporterer mer til Japan enn salget i Norge, første produktet ble et kapittel i min doktoravhandling. Etter intense diskusjoner om valg av teknologi stiftet fire gründere kraftelektronikkbedriften Powec i Drammen, den ble solgt for én milliard kroner 15 år senere. Jeg samarbeider med en rekke virksomheter over hele landet, som Eltek i Drammen, de har 100 produktutviklere, de fleste fra NTNU.
For å kunne mestre overgangen til det bærekraftige samfunnet, går vi mot en gullalder for teknologer. Men vi mangler likevel professorer i noen av de mest sentrale fagene. Eksemplene i dette tilbakeblikket illustrerer NTNUprofessorene i teknologi sin betydning for hele Norge. Vi må i det minste sikre rekruteringen når professorer pensjoneres.