Dylans over femti år lange karriere har vært som en berg- og dalbane. Han har utgitt elendige album, men enda flere geniale. Nå kommer en boks der vi kan oppleve dem side om side.
«The Complete Album Collection Vol. One» inneholder 43 cd-er; 31 studioproduksjoner (flere av dem doble), seks konsertalbum og et dobbeltalbum med låter som er utgitt tidligere, men i andre sammenhenger. Dermed sitter vi med en boks som kan spilles sammenhengende i to døgn uten at vi får anledning til å kjede oss.
For i en slik sammenheng blir til og med de dårlige Dylan-utgivelsene interessante. De fleste av dem inneholder dessuten en og annen utmerket låt. «Brownsville Girl» på den ellers elendige «Knocked Out Loaded» er ett eksempel.
Ujevnhetene gir oss også en del å gruble over. Hvorfor var han så utafor gjennom store deler av 80- og 90-tallet, inntil han kom tilbake med full kraft og utga «Time Out Of Mind» i 1997? Det albumet innledet en fase i karrieren som har gitt oss flere moderne klassikere: «Love And Theft» (2001), «Modern Times» (2006) og «Tempest» (2012).
Når alle hans album er samlet på ett brett, gir det nytt liv til en diskusjon som ikke har noe fasitsvar. Hvilket album er hans aller beste?
Svarene er mange, og avhenger av alderen på Dylan-tilhengerne som uttaler seg. De som ble truffet av «Desire» (1976) da de var i sine mest påvirkelige år, glemmer den aldri. Men «Blood On The Tracks» (1975) er et atskillig bedre album, helt på høyde med «Highway 61 Revisited» (1965) og «Blonde On Blonde» (1966) og dermed et av hans beste.
Jeg har kranglet mye med meg selv om hvilket av disse tre som er aller best. Alle tre har stått øverst på pallen i ulike perioder av livet. Nå klarer jeg ikke lenger å bestemme meg. Etter enda en gang å ha blitt fengslet av de mesterlige sangene på «Blood On The Tracks», blir jeg fengslet like sterkt når jeg hører de to andre og mer ungdommelige utgivelsene.
Selv om det er umulig å velge ett favorittalbum, gjør denne boksen det lett å konstatere at 60-tallet selvfølgelig var hans desiderte gullalder.
Fra 1963 (året etter at han debuterte) til 1969 utga Dylan en uslåelig serie klassiske album, samtidig med at han var i sterk utvikling, fra akustisk protestsanger til elektrisk rocker til countryartist. Samtidig revolusjonerte han rocken, i rockens aller mest vitale tiår. Han var alltid i forkant, både som melodisnekrer og ikke minst som tekstforfatter.
Bare 21 år gammel, en god stund før The Beatles kom opp med «She Loves You, Yeah, Yeah, Yeah» skrev han den geniale teksten til «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Den bar bud om hva som skulle komme:
And I’ll tell it and think it and speak it and breathe it
And reflect it from the mountain so all souls can see it
Then I’ll stand on the ocean until I start sinkin’
But I’ll know my song well before I start singin’
And it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard, it’s a hard
It’s a hard rain’s a-gonna fall
Denne boksen er smekkfull av tekstlinjer som kunne vært sitert. Noen av dem er blitt brukt så mye at selv folk som gir blaffen i Dylan, kjenner dem godt: «Even the president of The United States some times must have to stand naked.» «The answer my friend, is blowin’ in the wind.» «Money doesn’t talk, it swears».
Og for viderekomne: «My love is like some raven, at my window with a broken wing».
Sangene på de 43 platene som er samlet her, viser at Dylan har sunget om så å si alt, om hat og kjærlighet, familieidyll og skilsmisse, om krig og fred, om livet i alle dets avskygninger. Bedre enn noen andre i rocken har han satt ord på allmennmenneskelige følelser. Nesten uansett hvilken situasjon du befinner deg i, finnes det et Dylan-sitat du kan ty til.
Alt finnes i denne skattkista av en albumboks. Alt er som sagt ikke genialt, men det beste er i en klasse for seg og vil sørge for at Bob Dylan går inn i historien som en av vår tids største mestere.
