Noen har kanskje sett at trøndersk idrett er i ferd med å bli frakjørt, men er det noen som har tenkt på at nedturen starter hos NTNU?
Finnes det noe som knytter trønderne sammen og skaper stolthet i større grad enn idretten? Rosenborg, skiløperne og andre medaljesankere har gjort mye for den trønderske selvfølelsen.
Med det utgangspunktet er det litt trist å være vitne til at Trøndelag er i ferd med å miste forsprang og tape posisjon. Det smerter at Oslo og indre deler av Østlandet har overtatt som den dominerende regionen i langrenn. Aner vi ikke et tomrom bak etablerte landslagsspillere i fotball? Noe er galt når Pål Andre Helland er ensom trønder i Rosenborgs førsteellever. Håndball sliter også med etterveksten.
LES OGSÅ: Det er typisk norsk å være naiv
Stjerner som Sander Sagosen og Johannes Høsflot Klæbo må ikke brukes som beviser for at tilstanden er god. De er unntakene som dekker over manglende bredde i rekrutteringen av eliteutøvere.
Noe av problemet starter hos NTNU. Trondheim hadde et universitet der idretten, og ikke minst toppidretten, sto sterkt. Sånn er det ikke lenger. Fakultetene fremstår splittet og det finnes ikke lenger noe eget idrettsvitenskapelig institutt eller idrettshøyskole. Idrettstilbudet er spredt på ulike fakultet og institutt, og idrett er underlagt helse, medisin og samfunnsfag.
Et eksempel er et velfungerende idrettsvitenskapelig institutt ved SVT-fakultetet. Det ble lagt ned etter interne konflikter.
LES OGSÅ: En elitistisk organisasjon tapte ski-vm 2023
I dag fremstår NTNU som en organisasjon der idrettsutdanningen har forvitret. Utdanningen handler mer om sosiologi og statsvitenskap, nevromedisin og samfunnsmedisin enn idrett. Det finnes gode undervisningstilbud på enkelte områder, men den rene idrettsutdanningen eksisterer ikke lenger. Studentene kan ikke lenger ta bachelor i idrettsvitenskap og dermed får ikke idretten den fagkompetansen den mest av alt trenger. Det ene drar det andre med seg i en negativ spiral. Trondheim mister gode utøvere fordi regionen ikke tilbyr god nok kompetanse. Tendensen er at de trekkes mot Norges idrettshøgskole fordi det beste tilbudet finnes der.
Hva er forskjellen? Svært forenklet kan man si at i Oslo er alt som har med idrett å gjøre, samlet under en paraply. I Trondheim er idretten splittet opp i flere institutter, fakulteter og sentre uten samlende overbygning. Nylig overhørte jeg følgende spørsmål: Hvor skal man henvende seg for å komme i kontakt med idretten ved NTNU? Det finnes ikke noe annet svar enn at man må ned på tilfeldig individnivå, til noen man tilfeldigvis kjenner eller har hørt om.
Les også Birger Løfaldlis kommentar: Trondheim behersket ikke spillet. Det gir grunn til oppvask
Den utydelige strukturen og den interne rivaliseringen gjør at NTNU ikke leverer den varen idretten trenger. I Norge finnes det 112 idrettslinjer som skal ha lærere med høy faglig kompetanse. Burde ikke NTNU spille en viktig rolle på vegne av idrettsnasjonen? Svaret er ja, men fungerer det slik?
Jeg tror tiden er overmoden for å ta inn over seg et av Nils Arne Eggens postulater: Hvis man begynner å konkurrere internt er alle nødt til å tape.
Mitt inntrykk er at de enkelte miljøene i NTNU ønsker samarbeid, men det mangler en enhet i NTNU som har ansvar for idrettstilbudet. Man kan mistenke at noen ønsker å holde idretten nede. Hvis det stemmer må noen skjære gjennom – og det snarest!
Les også Adresseavisens mening: Bedre VM-lykke ved neste korsvei
I den evige dragkampen om forskningsmidler blir idretten skjøvet litt til side. Fokus flyttes mer mot tema som helse og fysisk aktivitet. Til og med de dyktigste idrettsforskerne presses dit forskningspengene ligger.
Idrettsutdanningen bygges kraftig opp på andre læresteder som Elverum og Sogndal. Jeg blir forskrekket over å høre at Elverum har mange flere ansatte på idrett, nærmere ti ganger så mange.
Som VM-søker burde Trondheims VM-komité hatt et fagmiljø ved NTNU å søke råd hos, men det eksisterer ikke. Tidligere lå NTNU i front på teknologi og anlegg. De var best på vindtunnel, gliprosjekt og forskning på hoppernes kraftutvikling. Utøvere som Aksel Lund Svindal og Thor Hushovd kom til Trondheim for å tjene avgjørende marginer. Kommer de beste hit neste år?
Les også: «Trist å se fagfolk innen idrettsfag avslå skolens skiturer på denne måten»
Løsningen er enkel, men likevel krevende å gjennomføre i et tungrodd byråkrati. Her trengs en leder, en dekan, som kan tale idrettens sak ved NTNU. Situasjonen skriker etter et idrettsvitenskapelig senter som kan koordinere prosjektene.
Det er bare å komme i gang, for vi har ikke mer tid å miste om Trøndelag skal beholde sin posisjon i norsk idrett. Det trøndersk idrett trenger er NTNU Idrettshøyskolen.
Jeg roper et varsko. Hører du, Gunnar Bovim?
Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten