I sommer ble jeg igjen vitne til terroren. Jeg har siden masseskytingen tidlig på morgenen 25. juni kjent på mange ulike følelser. Jeg har kjent på sjokk, frustrasjon og sinne. Dessverre må jeg erkjenne at følelsen av overraskelse ikke er en av dem. Etter måneder der mange skeive har kjent på ulike former for angrep verbalt og i skrift føltes et angrep ikke uventet. Det har dessverre lenge vært slik at ekstreme miljøer har kunnet operere i en skyggefull gråsone av samfunnsdebatten, et uklart grenseland der hat lett har spredd seg. I dette grenselandet har de hatt muligheten til å kunne appellere til de med potensial for radikalisering uten nevneverdig motstand. Historien om hvordan den norske samfunnsdebatten raskt så ut til å glemme 22. juli – ikke minst det manglende fokuset på terrorens røtter og det som lå bak er skremmende nå i refleksjonene etter angrepet i Oslo denne sommeren. Er det nå vi skal ta debatten vi aldri egentlig tok i 2011? Det var mange forsøk på få en ordentlig og grundig debatt høsten 2011, men mange av dem ble effektivt avsporet av ulike aktører som følte den kom dem for nærme. Dette er godt dokumentert i Snorre Valens bok Utøyakortet. Der viser han hvordan blant annet ofrene for terroren selv opplevde å bli mistenkeliggjort.
Etter terroren 22. juli 2011 har mange trukket frem den kollektive responsen i form av rosetog og gater fulle av kjærlighet. Det er imidlertid ikke slik at å vise kjærlighet i seg selv på noe som helst vis er tilstrekkelig til å demme opp for det voldspotensialet som ligger i hatideologi. Det er fint å snakke om kjærlighet, men hva hjelper det om en ikke gjør noe med konspirasjonsteoriene som inspirerer terroren? Løgnene som spres rundt i samfunnet er farlige. Det er en smertefull erfaring vi som samfunn gjentatte ganger har gjort oss og som vi tilsynelatende ikke har tatt lærdom av. Redaktører, kommentatorer og folkevalgte bør kjenne på et personlig ansvar knyttet til hvilken retning de har bidratt til å ta ordskiftet i og hvilken rolle de har som formidlere av de store fortellingene om samfunnet vårt.
De skyter oss. Likevel må vi feire
Profesjonelle samfunnsvitere har et særlig, og personlig, ansvar for at ideer som kan bidra til å dehumanisere mennesker ikke får grobunn. Dehumanisering er en prosess der en folkegrupper menneskeverd og rett til eksistens i samfunnet gradvis svekkes over tid. Slik at hele grupper i befolkningen blir fremstilt som en kollektiv trussel, antagonisert og tillagt egenskaper knyttet til påstander om blant annet komplott og undergraving av samfunnet. Det klassiske, prototypiske, eksempelet er jødene, i dag kan vi klart se hvordan både muslimer og skeive også rammes av lignende prosesser. Det endelige resultat av en slik form for antagonisering er at voldsbruk mot personer tilhørende en gitt gruppe for noen legitimeres. Dessverre er det her slik at det er en rekke fremtredende samfunnsaktører som har gjort en karriere på å bygge et rom der nettopp hatretorikk kan florere. Retorikkens farlige potensial er noe av det som kommer tydelig frem i Frode Hellands Rasismens retorikk, mekanismene som beskrives kan lett overføres til for eksempel hat mot skeive.
Hatet mot skeive er ikke noe som oppstår i et vakuum i et sykt sinn. Inspirasjonen kommer utenfra. Det er en dyp trend, en strøm av skeivfobi med forgreininger utover i samfunnet vårt. Etter noen dager var vi tilsynelatende tilbake til det samme ordskiftet som før angrepet. Ikke minst virker det som om de som de siste månedene har drevet frem en kampanje mot transpersoner og ikke-binære i liten grad har tatt sitt eget bidrag til vurdering. Som en som var der både nå og i 2011 er Déjà vu en egnet betegnelse av min opplevelse av samfunnsdebatten i etterkant av terroren. Da som nå blir ethvert forsøk på å trekke linjer mellom hatefull og konspiratorisk retorikk og voldshandlinger forsøkt møtt med skuldertrekk og mangel på selvkritisk refleksjon. Ikke minst fra den selverklærte liberale og intellektuelle klassen av profesjonelle «samfunnsmenere». Helt likt er det ikke, denne gangen tok det bare dager fra angrepet til vi var tilbake til det samme giftige ordskiftet som før. Det store spørsmålet er hva sitter vi igjen med etter 22. juli 2011, 10. august 2019 og 25. juni 2022? Hva har vi lært?
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe