Finnes det vinnere og tapere i sykdom?

Nylig kom jeg over et innlegg i sosiale medier der bruken av begrepet «tapte kampen mot kreften» i dødsannonser og medieoppslag etter en kreftsyk persons dødsfall ble diskutert. Innlegget pekte på den negative ordlyden i dette, og at det sjelden ellers er snakk om at den som døde har tapt ved andre sykdommer eller dødsårsaker. Hvis et menneske for eksempel blir drept, vil man da tenke og omtale det mennesket som en taper mot drapsmannen? Neppe.

Mennesker blir revet fra oss. Ofte brått og uventet. Noen ganger er rå og brutale sykdommer en slik drapsmann. Sykdommen dukker opp i menneskers liv og river dem fra oss. Men de er ikke tapere. De deltok ikke i en konkurranse om livet sitt. Livet er ikke en slik konkurranse. I kampen om livet finnes det bare en konkurranse du kan vinne og det er kappløpet sædcellene har om eggcellen før du i det hele tatt er et menneske. Vinneren får livet i gave. En seier alle mennesker som blir født har til felles. Så består livet for øvrig av mang en kamp, spill og ulike konkurranser. Men stort sett har du alltid et valg. Tar du kampen eller ikke.

Dette er til deg som har tanker om selvmord

Kreft er alltid en ubuden gjest i et menneskes kropp. Når du får denne sykdommen, er det tilfeldig at det ble nettopp deg. Det ligger imidlertid i menneskets natur å kjempe for livet. Hvis noen kommer løpende mot deg med en kniv vil du gjøre alt du kan for å komme deg unna, eller hvis noen kaster deg i en elv, vil du sprelle og svømme som en gal for å holde hodet over vann. Til og med mennesker med selvmordstanker ville gjort dette. Det er en refleks og ikke engang et bevisst valg. Du kjemper imot. Hjernen din vil gjøre alt den kan for å trekke neste pust igjen og igjen - langt bortenfor din vilje.

Det er denne refleksen som vekkes når du får en alvorlig kreftdiagnose. Eller annen alvorlig sykdom som du kan dø av. Du mobiliserer med alt som bor i deg for å overleve så lenge du kan. Det er ikke naturlig å legge seg frivillig ned for å dø. Når du får kreft, er det et overfall. Blind vold. Og den som blir utsatt for et overfall er aldri en taper.

Hva tenker medisinstudentene om fastlegekrisen?

Det er ulikt hva som bor i oss mennesker. Og avhengig av summen av ens eget liv, og alvorlighetsgraden i sykdomsbildet, vil noen dø raskt selv om de kjemper hardt. Kreften spiller nemlig ikke etter regler. Den er en mester i juks og fanteri. Det finnes ikke noe som heter fair play i kreftsykdommen. Ingen målfoto, ingen regel, ingen dommer som plystrer ved stygge taklinger. Alt er tilsynelatende tillatt på kreften sin side. Du er velsignet med et sterkt norsk helsevesen og det nettverket du har ved siden av dine egne krefter til å komme deg igjennom med livet i behold. Eller du dør. Men å kalle det å tape vil jo være å erkjenne den slu kreften som en vinner. Mens det i realiteten var du som var en helt og kreften en simpel juksemaker. Ikke i noen annen konkurranse hadde dette vært greit.

I Yann De Capronas Norsk etymologisk ordbok fra 2013 er ordene vinne og tape forklart under kategorien «spill og leker». Boken er bygd opp tematisk og inndelt i 12 ulike temaer. Jeg fant ingen av ordene under temaene mennesker, naturen eller dyrelivet.

Som sykepleier har jeg sett mennesker kjempe for livet for så å dø, jeg har også sett mennesker overleve etter å ha mistet så mye at de strever med å gjenfinne meningen med livet. Hva har de da vunnet? Noen ganger blir mennesker friske av kreft, men lever med så mange senskader og har mistet så mange elementer av sitt liv som følger av sykdommen eller behandlingen at det å få høre at de vant blir en provokasjon og en bagatellisering av det de har mistet. Det finnes ingen vinnere og tapere i sykdom. Det finnes utfall. Og det finnes veier videre. Det finnes kurer, friskmeldinger. Og det finnes død.

Norge trenger et krafttak mot demens

I det norske språket er dette begreper forbundet med prestasjon. Å vinne et olympisk gull er en seier drevet frem av ønske, vilje, lidenskap og ofte - talent. Når du deltar i et mesterskap, er det aldri tilfeldig at det ble nettopp deg. Du må bevise at du er god nok og gå alle stegene riktig for å vinne en konkurranse. Du velger det, du vil det og det er drivkraften din. Du høster applaus og gode ord etter å ha prestert en seier. Noen gjør også det etter å ha blitt friske av sykdom. Men har de da vært flinkere, bedre eller sterkere enn de som døde eller ikke ble helt friske i kampen mot sykdommen?

Det var en tid da kreftsykdom var synonymt med dødsbudskap og hvor få overlevde. Det er lenge siden. Lever vi fremdeles med et stagnert syn på kreftpasienter som en ensartet pasientgruppe uten håp eller lindring? Som i smerte og elendighet til slutt overgir livet sitt til døden etter en fortvilt kamp? En virkelighet som vi for lengst har lagt bak oss. Dagens kreftpasienter overlever oftere enn de dør. Noen får selvfølgelig uhelbredelig og nådeløs kreft også i dag. Men noen får også Covid-19, eller sepsis. Noen av disse dør også, men jeg har enda ikke sett en dødsannonse der det har stått «tapte kampen mot covid-19» «tapte kampen mot sepsis» og da er det kanskje på tide å stille spørsmålet om denne bruken av «tapte kampen mot» ovenfor en sykdom vi faktisk har ganske godt grep på er utdatert?

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe