Det er den tiden på året. Førjulsstemning. Stress. Alt i en skjønn – eller uskjønn – forening. Alt ettersom. Tar man en tur innom sosiale medier så er førjulsforberedelsene så idylliske at gamle dagers glansbilder blir for illustrasjoner til Dantes Inferno å regne.
Og så har du alle oss som skriver i avisene, og skal være kloke, og si noe fornuftig om samhold, ettertanke og andre fine ord som er så lette å skrive, men så vanskelig å etterleve. Mange av oss lever hektiske, moderne liv i en kvalmende overflod av materielle goder.
En dag i førjulsstria var jeg innom julemarkedet på Torvet. I boden til Kirkens Bymisjon kjøpte jeg en glassengel av alltid like entusiastiske og hyggelige Kjell Stedenfeldt, kunstneren som har designet disse englene. Inntektene av salget går til Bymisjonen, som alltid strekker ut en hånd og hjelper dem som har det vanskelig blant oss.
Les også: Ni av ti gleder seg til jul, ifølge undersøkelse
Samtalen med Kjell, og kjøpet av denne lille glassengelen fikk meg til å stoppe opp. Vi har så lett for å dømme andre. Jeg ser splinten i min brors øye, men ikke bjelken i mitt eget. Jeg kan i løpet av en dag miste troen både på meg selv og menneskeheten. Ting jeg selv sier og gjør. Det kan være nok å lese kommentarfeltet under en artikkel om Sylvi Listhaug. Kommentarer skrevet med CAPS LOCK. Ja.
Jeg gir ikke nok. Verken av meg selv eller av mine materielle goder. Hva er vel enklere enn å ha fine, riktige meninger, så lenge det ikke koster deg selv noe? Spesielt hvis man har god økonomi, og har råd til å kjøpe kortreist mat fra Bondens marked og økologiske produkter fra butikkene, det er jo så sunt og godt, også. Ikke sant? Og da er det jo ikke så farlig at man legger inn et par tre storbyferier i året, også. Man skal jo leve, også. Ikke sant?
Men det var denne engelen av glass. Vakker. Skjør. Symbolikken er like enkel, som den er effektiv og nydelig. Det som er knust, kan bygges opp, og bli til noe nytt og vakkert. Vi er alle engler av glass. Vi har alle noe godt i oss. Noe sterkt. Men vi er også skrøpelige, vi kan gå i stykker. Livet er skjørt.
Opptatt av debatt? Les: Det var forferdelig for meg, som er åndsfrisk, å være på et slikt sted
Materiell velstand er ikke ensbetydende med livslykke. Livet kan halte, også for dem som tilsynelatende har alt på stell. Engelen fra Kirkens Bymisjon er pakket inn i en eske som ligner en brustein, som kan være et symbol på hverdagsslitet og ikke minst gatas harde virkelighet. Brustein, ja. Snubler vi ikke alle en eller flere ganger på vår vei gjennom livet? Ofte klarer vi å reise oss igjen. Men ikke alltid, i hvert fall ikke på egen hånd. Vi kan trenge en hånd å holde i.
Jeg minnes August Strindbergs stykke, «Et drømmespill.» I dette stykket blir engelen Indra sendt til jorda, for å leve blant menneskene. Hun blir rystet over all lidelsen hun får se og oppleve. «Det er synd på menneskene,» tenker hun. Det er ikke alltid så lett. Ikke for noen av oss. Men det er de som har det vanskeligere enn andre.
Mer debatt: Sånn er virkeligheten i Gamle Åsvei på Byåsen
Så skal man heller ikke undervurdere kostnadene det kan ha å gi av seg selv, å involvere seg i andres liv. Finn Skårderud skrev i sin bok «Uro» følgende setning: «Hva er et strikkhopp mot den elskedes telefon som aldri ringer?» Men vi må likevel våge. Jeg tenker på det som står på brusteinsesken. Rettferdighet. Respekt. Omsorg. Det er ikke alltid så mye som skal til. Å bli sett. Et smil. En klem. Men ikke minst dette – å bli sett. Som det du er. Et menneske. På godt og vondt – som oss alle. Her kan vi også tenke på Bymisjonens ord – ingen er bare det du ser.
Og det viktigste vi kan gi bort til jul har kanskje ingen materiell kostnad for oss, det må ikke pakkes inn i glanset papir. Hvor ofte har du ikke selv følt deg løftet av noe så godt og så enkelt som at noen ser deg, noen anerkjenner deg, noen gir deg en varm klem, ros, klapp på skulderen, men også en vennlig korreksjon hvis du er på ville veier?
Åh, om vi bare kunne gitt litt mer av oss selv. Så enkelt. Likevel – av og til – så vanskelig. Men verden ville utvilsomt blitt et bedre sted. For oss alle.
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer og gjest Mats Ramo snakke om Venstre, polititsk krangel og trøndersk kultur
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter