Da jeg fikk kreftdiagnosen, følte jeg at hele det norske velferdssamfunnet stilte opp for meg. Ble det nesten for mye av det gode?

Spørsmålet stiller jeg etter nok en runde med Bjarne Brøndbo. Tidligere i år ble det stor ståhei over hans kronikk om det han mente var dårlig styring med offentlige midler. Forrige helg ble det så kjent at han har meldt overgang fra Arbeiderpartiet til Høyre.

Han er kritisk til at hans gamle parti vil øke skattene om de igjen får regjeringsmakt. Hans tidligere partifeller slynger ut gammeldagse skjellsord som «kapitalist», uten at de går inn i det reelle innholdet i hans uttalelser.

Les også: DDE-sjefen tok overgang til Høyre

Jeg vet dette kan kalles anekdotisk, men jeg har selv fersk, relevant erfaring med et raust helse- og trygdevesen. Jeg kjenner også svært mange andre med tilsvarende erfaringer, og tror at de i stor grad er gjenkjennbare for de fleste som har vært i systemets hender.

For vel ett år siden fikk jeg beskjeden om at jeg gikk med en stor, ondartet svulst. Jeg opplevde et St. Olavs Hospital der de ansatte bokstavelig talt holdt meg i hånden gjennom hele forløpet.

Jeg ble imponert over et system som øyeblikkelig trådte i funksjon: Egen kreftsykepleier som jeg alltid kunne kontakte, en fast kreftlege som jeg jevnlig møtte til nye kontroller og samtaler. Kontroller for å undersøke om kreften hadde spredd seg, et program for cellegiftbehandling, operasjoner, strålebehandling. Hele tiden var det fremdrift i opplegget, uten belastende ekstra ventetid.

Og fremfor alt: Dyktige, vennlige, tillitvekkende og empatiske fagfolk som fikk meg til å føle at jeg var den eneste pasienten de hadde. Jeg vet at mange av de andre pasientene også følte det samme.

Slik jeg har oppfattet DDE-sjefen, vil han at politikerne skal bry seg mer om uheldige sider ved vårt trygdesystem. Det må ikke bli mer lønnsomt å «nave» enn å jobbe. Det er ikke bra for bærekraften i vårt velferdssystem at så mange friske, «unge» mennesker rundt 60 lever det glade liv som pensjonister, mens de fortsatt kunne ha jobbet. Her har han helt rett. Nesten 60 prosent av statsbudsjettet går til ulike trygdeytelser, helse og sosiale tjenester. Vi må vite at de over 700 milliardene blir klokt anvendt.

Til tross for noen enkle slutninger basert på tilfeldige observasjoner, peker Brøndbo på problemer mange andre også føler på. Skal vi kunne opprettholde våre enestående velferdsordninger, må vi også være villige til å se og rette opp skjevheter. Målet må være å opprettholde samfunnets sikkerhetsnett slik at det ikke får unødvendige hull, men evner å fange opp de som trenger det, når de trenger det.

Jeg fikk den beste behandling sykehuset kunne gi meg. Høyt kvalifisert personell behandlet meg med avansert, kostbart utstyr. Jeg fikk hele tiden svar på de spørsmålene jeg hadde, selv om jeg glemte minst halvparten underveis. Jeg gikk ikke på jobb en eneste dag etter at behandlingen startet, men fikk fra første dag sykepenger som tilsvarte lønna mi.

Som om ikke dette var nok, fikk jeg et nesten gratis opphold på Røros rehabiliteringsklinikk, der flinke fagfolk lærte oss hvordan vi skulle håndtere den utmattende trettheten som ofte følger med tøff kreftbehandling. Hvor mye behandling, sykelønn i ett år og rehab kostet samfunnet, har jeg bare anelser om. Men det ble nok ganske mye.

Jeg betaler min skatt med glede, etter å ha opplevd hvordan hele systemet har støttet meg. Jeg er svært takknemlig.

For å få alt dette, er jeg ikke blitt avkrevet annet enn noen egenandeler. Jeg har også vært i noen møter med NAV. Der var de opptatt av å informere om mine rettigheter. De ville vite om jeg virkelig ville tilbake til arbeidslivet. Det ville jeg, og helst uten deres arbeidsavklaringspenger (AAP). Dem kunne jeg teoretisk ha levd bra på i inntil fire år.

I det siste har jeg vært inne på en formastelig tanke: Kunne «systemet» på noe tidspunkt ha krevd noe mer av meg, etter hvert som jeg ble frisk nok til å yte mer enn å klare hverdagen hjemme? Jeg fikk aldri noe spark i baken for å komme meg tilbake til arbeidslivet.

Les også:Sier det mange tenker

Det er svært individuelt hvordan vi takler alvorlig sykdom og hvilke krefter vi har til å komme tilbake til hverdagen når det verste er over. Derfor kjennes det rett at helsevesenet stryker oss med håret så lenge vi trenger det. Det er riktig at Nav sørger for at vi har penger til hus og mat når vi ikke klarer å arbeide, at arbeidsgiver ikke maser for å få oss tilbake i tralten før vi er klar for det. Det dyttet jeg ikke fikk av andre, måtte jeg gi meg selv. Helsevesen og Nav må i større grad ta høyde for at folk ikke er like.

Jeg følte nesten at jeg ble forstått i hjel. Det er godt å kjenne empati, men det må ikke ende med at vi gir oss helt over til sykdom og svakhet når vi egentlig kunne klart å trappe opp aktiviteten igjen. Da jeg ville prøve meg i arbeidslivet, fikk jeg høre at jeg måtte være forsiktig.

Ut fra mine opplevelser kunne jeg med god samvittighet fortsatt ha gått mine daglige langturer med hunden, uten å gjøre annet enn å heve AAP, stå opp om morran og få i meg nok mat. Jeg kunne også vært solbrun pensjonist og syklet sorgløst rundt i skogen. På samfunnets regning.

Den rompa Bjarne Brøndbo synger om, må ikke sitte på en silkepute lenger enn høyst nødvendig. I respekt for velferdsordningene våre.

Les også: Ikke syk, heller ikke frisk