Jeg står i garderoben min på Den Norske Opera og Ballett. Det er 57 minutter til nypremiere på «Ghosts» – Ibsens «Gengangere» - på Hovedscenen. Jeg er allerede for seint til en mottagelse med teamet mitt på ballettsjefens kontor – vi skal komme tilbake til henne senere.

Det er tirsdag denne uka.

Jeg står altså i garderoben, kan høre premierestresset i korridoren utenfor. Selv om jeg nettopp dusja, er jeg allerede svett av nervøsitet. Prøver motløst å få håret til å legge seg rundt krølltanga. Satser på Marilyn Monroe-look tonight, har som vanlig ambisjoner langt utover det oppnåelige.

For det er typisk meg. Jeg angrer. På at jeg nok en gang har påtatt meg noe litt utenfor mitt eget kompetansenivå. Ballett? Jeg kan jo knapt danse.

LES OGSÅ DETTE: Hvem er redd for Marit Moum Aune?

I ukevis har vi ledd oss gjennom prøver i operahusets majestetiske prøvesaler. Jeg har vasset i veltrente og sylslanke atleter av absolutt alle kjønn. En 80 kilos 52 åring i fri dressur har demonstrert piruetter på et vis som får danserne til å knekke sammen av latter. Og det med speil på absolutt alle kanter.

Og det er strengt tatt ikke noe å le av. «Gengangere» av Ibsen er ingen komedie, for å si det sånn. Men mens jeg som tenåring led meg gjennom gørrkjedelige analyser av den store dramatikerens verk, har jeg som voksen fått øynene opp for storheten og den nyttige visdommen i teaterstykkene hans.

I «Peer Gynt» skriver Ibsen om Bøygen. Det der som gjør at vi går utenom. Jukser oss forbi konflikter på bekostning av sannhet, ærlighet. I små ting fordi vi vil unngå ubehaget. I store, avgjørende øyeblikk fordi det oppleves som livsfarlig. Disse unnvikelsene kan føre til katastrofer.

I «Peer Gynt» velger Peer å bryte med Solveig fordi han ikke tør å fortelle at han har ligget med Den grønnkledte slik at hun er blitt gravid. Når Den grønnkledte flytter inn i nabohuset og truer Peer med å fortelle samboer Solveig alt, stikker han heller av enn å oppleve Solveigs skuffelse og anklage. Silly boy.

Og så er det «Gengangere», «Ghosts», som nå skal gjennomleves på Hovedscenen. Der har løgnen ødelagt alt. Og der sannheten ikke sies, der grusomheter og overgrep ikke avdekkes, er det alltid ofre. I «Gengangere » er det først og fremst barna.

Jeg slenger på meg en kimonolignende gevant, på med pumps og ut i endeløse korridorer i retning ballettsjefens kontor. Hun heter Ingrid Lorentzen og gjør knallsuksess med Nasjonalballetten. Ryktet vil ha det til at flere store internasjonale balletthus sikler etter henne.

Jeg beundrer henne enormt.

En ting er hennes teft. Hun har en slående evne til å treffe det norske publikummet.

Norge er en ung dansenasjon. Mens teater har et sterkt ståsted i folks bevissthet, er dansen bokstavelig talt en svevende kunstform for mange. Dette har Ingrid tatt innover seg. Hun vil spesialisere og heve kvaliteten. Men hun forstår også at hun må kommunisere. Ikke med fiffen i Europas hovedsteder, men her, med oss.

Og da skjer det noe interessant. Fiffen i Europa vil ha nettopp det, den kommuniserende dansen. «Swanlake i vann», «Carmen» og vår «Ghosts». Nasjonalballetten kunne turnert internasjonalt på fulltid, etterspørselen er enorm.

«Ca va, Marit?». Jeg snubler nesten over to franske kameramenn på min vei mot ballettsjefens kontor. I flere dager har vi filmet «Ghosts», det har kommet ti kamera- og tjuemanns team fra Paris. Snart kommer forestillingen på en TV nær deg.

Ingrid igjen. Med et internasjonalt nettverk få i norsk kulturliv kan skryte av.

En annen ting som slår meg med Ingrid, er at hun er rett på sak. Når hun skrider inn i salen under prøvene, hører folk etter. Det oser autoritet.

Jeg har kjent henne i 25 år. Autoritet var ikke akkurat den mest framtredende siden hennes de første åra. Det var nok det eneste jeg bekymret meg for da hun ble sjef. Var hun for konfliktsky?

Noe har skjedd. Hun går ikke lenger utenom. Dansere som ikke jobber bra nok, får vite det, ikke noe utenomsnakk og skjulte agendaer. Hennes beinharde krav til kvalitet skjerper alle. Hun baksnakker ikke. Hun går gjennom Bøygen.

Jeg har kjent det på kroppen. To dager før premieren ser hun meg rett inn i øynene og sier det jeg selv ser, men prøver å gå utenom. Det holder ikke. Scener må flyttes, endringer må skje.

Jeg hiver meg inn på sjefens kontor, fem minutter for seint. Der sitter scenograf, kostyme- og lysdesigner, ballettmestre i finstasen. Nils Petter Molvær, komponist og musiker i forestillingen, slenger seg ned i en stol. Ingrid kommer fra sitt tiende møte den dagen, usminket, smilende. Vi har hørt om seanser der hoffet satt og så på at Ludvig den 14. ble avkledd og gikk til sengs. Dette er jammen ikke langt unna. I en fem minutters makeover foregår det vi i teatret kaller «et åpent skift». Ballettsjefen går fra vissen administrator til diva.

Senere skal jeg sitte i den praktfulle salen. Masse folk. Utavkroppenopplevelse. Som toppes av at Paul Simon(!) setter seg på plassen foran meg. Ingrid skrider rundt i salen, hilser på internasjonale gjester. Selvsikker, strålende. Idet lyset går, dumper hun ned på stolen ved siden av meg. Tar hånden min i mørket. Den er svett av nervøsitet.