«Fagbrevet som ferdigutdannet helsefagarbeider kunne jeg like gjerne revet i tusen biter, for i arbeidsmarkedet har det ingen verdi», skriver Nina Korneliussen i dette debattinnlegget.

Er helsefagarbeider en utdøende rase?

«Bli helsefagarbeider!» ble det ropt etter meg, «da er du sikret jobb».

Så flott, tenkte jeg, og satte i gang som godt voksen utdanningsløpet. Jeg ga alt!

Fire år senere, med mye påfylt kunnskap og erfaring, topp karakterer og lite fravær, var det på tide å kaste seg over arbeidsmarkedet. Gledet meg til endelig å kunne finne en jobb, med det jeg hele livet har ønsket å jobbe med. Følge drømmen min. Som i mitt tilfelle har vært å jobbe innen psykiatri og rus.

Les også debattinnlegget: Hver dag får mennesker hjelp til å dø på norske sykehus

Les også: Slik skal vi bygge en fremragende helsetjeneste

På rett hylle

I løpet av lærlingeløpet, som det siste året har vært innenfor dette feltet, har jeg virkelig følt jeg har havnet på riktig hylle. Tilbakemeldingene har vært gode. Jeg er dyktig og oppriktig interessert i andre mennesker og det faglige. Leser meg opp og tilegner meg alt jeg kan få av kunnskap.

Startet på fagutdanningen innen psykiatri og rus. Som en bruker sa til meg: «I løpet av mine mange år innenfor psykiatrien har jeg aldri møtt noen som er så medmenneskelig som deg og som tar brukerne så på alvor». Det er et kompliment jeg aldri glemmer og ofte tenker på for å holde motet oppe her jeg sitter som status: Arbeidsledig.

Etter lærlingtiden ble jeg fort gradert ned til tilkallingsvikar, og da gikk det opp for meg at en helsefagarbeidere ikke er verdt noen ting. Fagbrevet som ferdigutdannet helsefagarbeider kunne jeg like gjerne revet i tusen biter, for i arbeidsmarkedet har det ingen verdi!

Fikk du med deg 21 år gamle Sandra Skrødals innlegg: Jeg blir sint. Og skuffet. Og flau over å kalle meg norsk

Ikke ønsket

Har du ikke treårig høyskole, er du ikke ønsket mer enn annenhver helg i helsesektoren, kan i nøden brukes om noen av dem med bedre papirer enn deg blir syke. Og det er ingen god følelse å i sitt stille sinn ønske sine kollegaer pest og kolera for at du selv skal få muligheten til å tjene noen kroner for å beholde hus og hjem. Men som kjent er den enes død den andres brød, da spesielt om du er helsefagarbeider.

Jo flere helsefagarbeidere jeg snakker med, jo mer mister jeg håpet, da mange har vært ringevikarer hele sin yrkeskarriere.

Er du mann og kommer under menn i helse, for eksempel, da finnes det muligheter. Vurderer nå sterkt en kjønnsskifteoperasjon. Kanskje det er eneste muligheten.

Hva med personlighet og erfaring? Når man ikke får en sjanse fordi man «bare» er en helsefagarbeider. Men det er jeg ikke, jeg er mye mer. Jeg har mange kvaliteter, egenskaper og masse kunnskap som kunne gjort meg til en stor ressurs. Jeg er arbeidsom og en god kollega. Jeg er full av omsorg som jeg ikke får gitt bort selv om jeg så gjerne vil. Jeg har mye livserfaring som kommer godt med innenfor dette feltet. Jeg utgjør en forskjell.

Les også kronikken: Kvinner bør drikke mindre alkohol enn menn

Søker etter ufaglærte

På noen sykehjem er det gått så langt at de søker etter ufaglærte for å få ned lønnskostnadene. Dette når det finnes mange av oss med kompetanse. Å spare penger på mennesker som er i en sårbar situasjon og trenger pleie, er for meg helt uforståelig. Det finnes andre måter å spare penger på.

Søk på alt du kommer over så får du napp til slutt. Ja, for det er enkelt når det ikke finnes stillinger å søke på. Og enda bor jeg i Norges tredje største by.

Jeg må gå så langt som å fraråde alle på det sterkeste å bli helsefagarbeider. Dette yrket er rett og slett en stor bløff! Du sitter igjen med et verdiløst papir som du like gjerne kan tørke deg bak med.

Det er nødt til å skje en endring! Dette kan vi ikke finne oss i. Fra innsiden snakkes det om nedskjæringer, nedbemanning og sparing av penger, på utsiden ropes det om for lite bemanning og for lite fagutdannede til å ta vare på de syke.

Jeg sitter her, jeg – med skjegget langt nedi postkassa.

Hør våre kommentatorer snakke om innsettelsen av Trump og rettssakene mot Eirik Jensen og Anders Behring Breivik

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

«Bli helsefagarbeider!» ble det ropt etter meg, «da er du sikret jobb». Så flott, tenkte jeg, og satte i gang som godt voksen utdanningsløpet. Jeg ga alt! skriver Nina Korneliussen.