På seinsommeren 1995 opplevde Trøndelag en invasjon av en fugl fra Sibir. Fra øst kom hundrevis av sibirnøttekråker til Trondheims-området.
På slutten av 90-tallet en gang fant undertegnede en rekke hull i myr og heivegetasjon rundt Herbernheia og Svartdalsfjellet i Bymarka. Når jeg bøyde meg ned, kunne jeg se at det lå opp til 15-20 små nøtter nede i hullene. Dette liknet ikke på nøttegjømmene til et ekorn, men måtte tilhøre en fugl. Det tok litt tid før mysteriet ble løst og svaret knytta sammen forekomsten av to arter, en fremmed fugl og ei fremmed furu.
Sibirnøttekråker er en underart av den vanligere nøttekråka som fins spredt i Sør-Norge, særlig rundt Oslofjorden og på Vestlandet. Invasjoner, som den i 1995, har skjedd tidligere også, når furufrøproduksjonen i øst har svikta. Sibirnøttekråka er spesialist på å åpne sembrafurukongler og skilles fra hovedarten ved at den har et lengre og spissere nebb.
Sembrafuru fins planta i hager og parker rundt Trondheim. Denne furua er gjerne et tett og kraftig, mørkegrønt tre med ei kjegleforma eller eggforma krone og kan i Sibir nå ei høgde på opp mot 40 meter. Det er et nøysomt og tøft tre som kan vokse inn til breene og tåler temperaturer ned mot -50 °C. Konglene er store (opp til 13 cm) og butt eggforma og inneholder store, næringsrike frø som minner om nøttene fra en annen furuart, nemlig pinje. Som pinjefrø, kan sembrafrø spises og har vært omsatt i Norge under navnet «russenøtter». De umodne konglene blir i Alpene brukt til å framstille drammen Zirbenschnaps. Nålene er sju til ti cm lange og sitter i bunter på fem. Den vanlige norske furua har ei lysere, åpnere krone, mindre kongler med små vingefrø som spres med vinden og nålene er kortere og sitter to og to.
Den sembrafurua som er planta rundt byen, er antakelig to arter som tidligere ble vurdert som underarter. Det dreier seg om egentlig sembrafuru, med hovedutbredelse i Alpene og Karpatene, og sibirfuru med utbredelse fra Ural og østover. Sibirnøttekråka skiller neppe mellom frøene fra de to artene og furuplantingene rundt Trondheim bidro til at en del sibirnøttekråker slo seg ned i byen og i Bymarka. Undersøkelser fra Sibir viser at ei sibirnøttekråke kan samle og gjømme opp mot 100000 frø i løpet av tre uker. I 2005 ble det gjort ei telling som viste at det fans om lag 150 fugl i Bymarka. Egne observasjoner kan tyde på at bestanden er mindre i dag. Hver seinsommer kan man imidlertid se fugler med halsen full av frø (om lag 80 frø) på veg fra byen og opp i Bymarka. Det var dette hamstringstrekket over huset mitt i Fagerlia som fikk meg til å trekke forbindelsen mellom fuglen og frøgjømmene funnet oppe i marka.
Det er planta en god del av disse furuene i Fagerlia og Møllebakken og utover sommeren er gatene enkelte steder overstrødd med åpna kongler og sembrafrø. Etter funnet av frølagrene i marka og avklaringa av sammenhengen, ble det interessant å se om noen av disse frøene kunne spire. Få år seinere kunne jeg observere småplanter av sembrafuru/sibirfuru flere steder; ved Geitfjellet, ved Herbernheia og Svartdalsfjellet og på Revberget. For seks-sju år siden var den største planten i skaret ved Revberget nådd nesten en meter. Dette individet er nå sterkt redusert, kanskje fordi det ligger midt i skiløypetraseen og har blitt skadd under løypepreparering eller kanskje fordi et rådyr har feid horna sine mot det. De største furuindividene jeg kjenner nå, er opp mot 50 cm høge og svært livskraftige. Under ei befaring denne høsten kunne jeg registrere at sibirnøttekråka hadde oppsøkt et hamstringshull der det allerede var etablert to små furuplanter. Den ene planten var rykket opp med rota og furufrø lå rundt hullet. Fuglen husker slike gjømmer mange år etter.
Etter alt å dømme er altså en ny furuart på veg inn i Bymarka. Er dette helt uproblematisk? Hvis arten fortsatt trives i tiåra som kommer, er den potent nok til å konkurrere med vår heimlige furu. Og sembrafuru er på langt nær en av verdens trua arter. På den andre sida er de fleste observasjonene mine gjort i de samme områdene som der de mellomeuropeiske artene buskfuru og bergfuru fins planta fra før.
Forskere ved Vitenskapsmuseet, Ringve Botaniske Hage (begge NTNU) og NINA har også kartlagt spredning av sembrafuru/sibirfuru på Ladehalvøya og arbeider i tillegg med å avklare artsproblematikken i vårt distrikt (Tommy Prestø, muntl. medd.). De har registrert at arten sprer seg mange steder i bynære strøk, også ved hjelp av ekorn og andre kråkefugler enn sibirnøttekråka. I Svartelista, lista over fremmede arter i Norge, gis sembrafuru kategorien potensielt høg risiko, mens sibirfuru karakteriseres med lav risiko. Til sammenlikning gis de innførte artene lupin og rynkerose svært høg risiko. Uten sibirnøttekråkeinvasjonen i 1995 ville vi neppe fått særlig effektiv spredning av disse furuartene opp i Bymarka og uten furuene i parker og hager ville vi ikke fått etablert en koloni med den sjarmerende fuglen. Det blir spennende å se om furuene trives i tida framover, og om så skjer: Vil vi ha dem? Med den potensielle trusselen mot heimlige arter i bakhodet, blir spørsmålet også: Kan vi ha dem?