Steffan Strandbergs personlige og nærgående dokumentar kommer omtrent samtidig med NRKs dokumentarserie «Forført av spriten». Første episode i serien, «Mamma er alkoholiker» har likhetstrekk med «Natta pappa henta oss». Begge historiene er lagt til Sørlandet, begge gjør bruk av animasjon. Det er likevel forskjellene mellom tv-serien og filmen som gjør Steffan Strandbergs film til en spesiell og severdig dokumentar.
Mens NRK-serien belyser tema med fjernsynsdokumentarens klassiske virkemidler, særlig bruk av intervju, tar Stranberg dristig og godt i bruk filmmediets muligheter. Gjennom arkivopptak, gamle bilder og fin bruk av familiens Super 8-opptak maner «Natta Pappa Henta Oss» fram stemning og tidsbilder fra oppvekst på 70-80-tallet i Kristiansand.
På flere måter kan filmen minne om en slags forsiktig morsvariant av Karl Ove Knausgårds skildring av farens skygge over oppveksten i «Min Kamp». I likhet med Knausgård setter regissør Strandberg en avdød forelder i svært kritisk lys.
Mor anklages for å prioritere frihet, rus og utagerende liv, framfor sine to små sønner etter skilsmissen fra barnas musikerfar. Regissør og storebror Steffan har åpenbart laget filmen med en sorg og et oppdemmet sinne over moras omsorgssvikt. Den mye fraværende faren stilles i et mer ambivalent lys, som en mann av en tid hvor foreldreretten nesten automatisk gikk til mor.
Historien som fortelles i «Natta pappa henta oss» er ikke original eller unik. Det er måten den fortelles på som gir god, gripende film. Gjennom bruk av animasjon og barnestemme til å fortelle historien også fra barnets perspektiv, kobles tidsbildene og arkivopptak med et blikk fra barnet om barnets beste og verste som vanligvis er forbeholdt fiksjon. Det er sjelden slikt får så godt rom i dokumentar.
Gjennomgående spenstig og dynamisk visuelt grep, sammen med svært kledelig musikk av Erlend Ropstad, gjør at «Natta pappa henta oss» gjennomgående strekker seg mer mot film som fortellende og poetisk medium enn mot problemorientert fjernsynsdokumentar.
Regissør Strandberg var en av fotografene bak Even Benestads «Alt om min far». Hans film er likevel ikke «Alt om min mor». Vi får se bilder og i dobbelt forstand animerte utgaver av mora, men det er mye om foreldrene vi ikke får vite, som regissøren fortsatt grunner på.
En av kvalitetene til «Natta pappa henta oss» er rommet som filmen lar historien få luftig plass i. Hva tenker barnas far i dag om at hans små sønner ble overlatt til en mor som ifølge filmen ikke var skikket til å ha omsorgsansvar? Det får vi ikke vite direkte, men scenen med faren på slutten av filmen sier mye. Utgangen på filmen er ikke helt på høyde med resten, men «Natta pappa henta oss» er en god, spesiell dokumentar, blant årets beste norske filmer på kino.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG