Arrogansen mot alt som ligger utenfor egen navle, synes grenseløs.
Jeg hadde vel aldri trodd at det skulle skje. Selv om de fleste er enige om at Trøndelag hører sammen, har det virket nesten umulig å samle trøndelagsfylkene. Nå ligger det meste til rette for at de to fylkene skal komme til enighet. Selv Senterpartiet ser ut til å ha innsett at slaget er tapt.
Selv om det er mer som forener enn skiller de to fylkene, er det to vidt forskjellige virkeligheter vi prøver å samle. Den kanskje største forskjellen utgjør fylkeskommunen selv. I Nord-Trøndelag betyr fylket mye. I sørfylket trekkes det stort sett på skuldrene. Trondheim både dominerer og definerer fylket. Slik er det ikke i nord. Der kjekler en rekke småbyer om å være verdens navle. Steinkjer, Namsos, Levanger, Verdal og Stjørdal. Ingen av dem er i nærheten av å lykkes.
Les også: Vil ikke sende den politiske makta til Steinkjer
Det har de til felles med 18 andre kommuner som ikke mangler selvtillit og høye tanker om egen betydning. Det finnes knapt mer patriotiske mennesker enn libyggen eller hållingen. Nord-Trøndelag er virkelig distriktenes fylke, i det ligger også mye av sjarmen. Og en viktig årsak til at mange frykter Stor-Trøndelag.
Motstanden er forutsigbar. Man vet hva man har, men ikke hva man får. De har et kraftverk som innbyggerne er stolte av. NTE har vært en pengemaskin som har smurt fylkeskommunen med mer penger til skole, kultur og næringsutvikling enn andre fylker har hatt. Så skal vi ikke underslå den nordtrønderske identiteten. Selv vi som har bodd i Trondheim aldri så lenge, er kjappe til å definere oss som nordtrøndere. Det hører du aldri en sørtrønder si. Her er man først og fremst trønder. De færreste i sørfylket skjønner stort av hva nordtrønderne bråker med.
Med ett unntak. Mange synes det er hårreisende at det nye fylkets administrasjon skal flyttes til Steinkjer. Trondheim mister kraft, sies det, de fleste skal jo uansett til Trondheim. Ingen vil bo i Steinkjer, slås det fast i samme åndedrag som man lurer på hvorfor nordtrønderne er så skeptiske. På noen av reaksjonene høres det ut som man like gjerne kunne sendt folk til Sibir. Det pussige er at disse uttalelsene kommer fra folk som kjemper for at mest mulig makt skal flyttes fra Oslo til Trondheim.
Les også: Krever både ordfører og rådmann til Trondheim
Klart Steinkjer har mindre kraft enn Trondheim. Det er like åpenbart som at Trondheim har mindre kraft enn Oslo, og at Oslo har mindre kraft enn London. Men det betyr vel ikke at alt må løses der det bor flest? Det er fascinerende hvor vanskelig det er å se annet enn egen navle.
Jeg har ingen behov for verken å overvurdere eller undervurdere fylkenes betydning. I dag er fylkene alt for puslete og uviktig til å engasjere mer enn noen få av oss. Jeg tror imidlertid det er en stor tabbe å legge dem ned. Da vil i alle fall de store byene suge til seg all kraft.
En kan si mye om fylkene, men en av funksjonene deres er å skape en regional balanse. Derfor er min foretrukne løsning å gi dem en skikkelig «makeover». De må bli større, de må få fler oppgaver og mer reell makt. De må framstå som det vi med stor patos kaller sterke regioner.
Det er noe med fylkeskommunen som får fram behovet for å pynte seg med påfuglfjær og luftige visjoner. Parodiene skriver seg selv og de gir assosiasjoner til supperåd, papirmøller og blytungt byråkrati. Hvem husker ikke humorprogrammet «Lille Lørdags» fylkeskommunale vaktbikkje Ketil Moslet. Den som har glemt bør friske opp hukommelsen med et lite googlesøk.
Se videoen om Ketil Moslet her
Det er en tid for alt. En tid for latterliggjøing og en tid for gjenreisning. Større regioner er ikke svaret på alle utfordringer i Trøndelag, men er for tida det beste vi har.
Selv en fylkeskommunal flopp kan bli en fugl Føniks.
Hør Adresseavisens kommentatorer på Podcast.
Du kan lytte og abonnere på podkasten «OmAdressert» via mobil eller iPad på iTunes via denne linken.
Vil du høre «OmAdressert» på din datamaskin kan du gjøre det ved å klikke på denne linken eller ved å klikke på bildet nederst i denne artikkelen.