Hva skjer om samfunnet er noe annet enn det vi mennesker trenger? Når mange opplever at samfunnet ikke bryr seg om dem?

«There is no society», sa Margaret Thatcher. Det stemmer jo heldigvis ikke. Så klart det finnes et «vi», et fellesskap.

Men i Thatchers kjente utsagn ligger det en kjerne av sannhet: Samfunnet må leve opp til de behovene vi faktisk har, som mennesker. Det er dét samfunnet måles på. Som Emily Dickinson skrev:

«Det fins en rommets

ensomhet

Det fins en havets

Det fins en dødens ensomhet, men disse tre

Blir rene selskapslivet - mot

Et enda kaldere sted

Et privat arktisk dyp som den får se

Som stevner sjelen til møte med seg selv -»

Les også: Stadig flere barn vokser opp i fattige familier

Les også debattinnlegget: Gi oss en samisk folkefest i Trondheim hvert år

Hva er samfunnet i møte med det enorme rommet som omgir oss når vi er alene? Eller mot det voldsomme havet? Hva er kollektivet vårt verdt for mennesket, i møte med døden?

Inni oss finnes størrelsene samfunnet vårt måles mot. Fellesskapet vårt, reglene våre, institusjonene våre, økonomien vår, må gi rom for det. Og ta høyde for det.

Samfunnet må være der for, understøtte, eller i det minste ikke stå i veien for, de viktigste øyeblikkene, de tyngste stundene, de dypeste sannhetene i livene våre.

For hva skjer om samfunnet er noe annet enn det vi mennesker trenger?

Når samfunnet ikke svarer på krisene i livene våre?

Når mange opplever at samfunnet ikke bryr seg om dem?

Eller når samfunnet sier at din kamp, nei den er ikke viktig.

Fikk du med deg dette debattinnlegget: Det er lett å være tøff i kjeften. Jeg har også slengt med leppa om late arbeidssøkende, men så ble jeg høyst ufrivillig arbeidsledig

Derfor er jeg så skeptisk til bruken av ordet «verdispørsmål» som brukes om enkelte politiske saker. Som om kvinners rett til likelønn, eller frihet fra vold og diskriminering, er et «verdispørsmål». Som om retten til selvbestemt abort er et «verdispørsmål».

Eller som om amerikanske muslimer og jøder og skeive går og føler at det er en teoretisk debatt som pågår rundt dem akkurat nå, og at det er en teoretisk trussel de utsettes for.

Eller som om det bare er i teorien at titusenvis har mistet jobben i Norge de siste åra, og opplever at samfunnet ikke greier å være der for dem.

Eller som om det bare er et tall, barnefattigdommen som Adresseavisen på forbilledlig vis har løftet fram den siste tida. Fattigdom er ikke et «verdispørsmål», eller noe abstrakt. Det er skammen tusenvis av mennesker lærer seg å bære, fra de er små. Når samfunnet ikke greier å være solidarisk med alle, preger det det hele liv.

For all del, tall kan være nyttige: SSB har regnet ut at om lag 18.000 færre barn ville vært fattige i dag, om ikke barnetrygda hadde stått stille siden 1996. Dette er 18.000 mennesker som har fått færre muligheter, mindre håp, og tyngre liv, fordi samfunnet bestemte at noe annet var viktigere.

Les også Signert-kommentaren: Full texas i underlivet

Ulikhet og fattigdom er dommen du får fra du blir født. Det er mulighetene du aldri blir gitt, fordi foreldrene dine har lav inntekt, og ikke høy.

Det er skammen over å ikke kunne vokse opp som alle ungene rundt deg. Det er usikkerheten på om du har en jobb neste måned. Det er frykten for konvolutter med vindu på.

Det er viten om at uansett hvor hardt du jobber, eller sparer, har boligmarkedet løpt fra deg.

Med en universell økning i barnetrygden, for alle, kan tusenvis av barn få et bedre liv her og nå, og bedre muligheter til å ha makta over sine egne liv når de blir voksne. For bare en brøkdel av skattekuttene som er gitt de siste åra, kan vi skape et mer rettferdig fordelt Norge.

Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff

Det er sikkert fristende å gå inn for behovsprøving, det er sikkert besnærende å tenke at vanlige familier med god økonomi ikke trenger mer penger fra fellesskapet.

Men Norge ble ikke et så godt land av at arbeidere og fattigfolk måtte stå med lua i hånda og be om hjelp. Eller av fattigdomsfeller der du taper penger om økonomien din bedrer seg. Norge ble et godt land av enkle og ubyråkratiske ordninger for alle.

Jeg vil ikke leve i et samfunn der de rikeste skal betale sin egen skolegang og sine egne helsetjenester i bytte mot lavere skatt, mens fattige må be om almisser.

For det er et samfunn som ikke er der for alle, et samfunn som sier: «Nei, du er ikke viktig nok». Vi kan bedre.

Hør våre kommentatorer snakke om Senterpartiet, DDE-Bjarnes Nav-kritikk og mykporno på kino

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter