Det er mye vi bør gi barna våre. Sølvtøy og penger er kanskje det minst viktige.

Det finnes ikke en finere måned enn mai. Norske flagg, bunader, hvitveis og bjørkeløv. Lyse netter og varme dager. Lange helger og korte uker. Det er som selve livet våkner. En perfekt ramme rundt å feire det fineste vi har, konfirmantene våre.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Porselensbarna

For mange ungdommer er konfirmasjonsdagen en av livets store dager. En milepæl som markerer overgangen til noe litt annet. Den siste tiden har jeg tenkt mye på hva vi faktisk gir videre til ungene våre. Da tenker jeg ikke på de materielle gavene, eller festen. Rundt meg forberedes dagen som var det bryllup. Bunader strykes, det bakes og vaskes, skrives sanger og finpusses på taler. Bordkort og blomster må matche serviettene. Kun det beste er godt nok for våre dyrebare. Rammene rundt konfirmasjonen får oppmerksomheten den fortjener, og vel så det. Men denne dagen handler ikke først og fremst om tusenlapper og dyrt sølv, bunader og flest mulig kaker. Det handler om å gi våre ungdommer en god ballast til voksenlivet.

Nå er strengt tatt ikke konfirmasjon hva det en gang var. De virker ikke særlig voksne der de står nykonfirmantene, keitete og litt sjenerte. Det er ikke lenger slik at konfirmasjonsdagen er klarsignalet for å dra på fest, begynne å jobbe eller dra ut på sjøen, som mine onkler gjorde da de ble konfirmert. Mye har endret seg i synet på når man kan regnes som voksen. Å feire dagen har likevel fortsatt en verdi. Det er ikke tilfeldig at de fleste kulturer har en form for markering av overgangen fra ungdom til voksen.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Frykten for ungdommen

Å se ungene våre vokse opp er vakkert, men også vondt. Hva skal det bli av dem? Den uroen er det umulig ikke å kjenne på som forelder. Strengt tatt har det aldri vært enklere å være ung enn i dag. Vi lever i det som for de fleste er verdens beste land å bo i. Mulighetene for å realisere sine drømmer er større enn noen gang. Der våre besteforeldre hadde begrensede rammer for hva de kunne bli, kan dagens unge bli nesten hva som helst. Samtidig opplever våre ungdommer et press som nesten er umenneskelig. På å få den perfekte kroppen og de gode karakterene. På å bli noe stort. Alle valgmulighetene gjør det ikke nødvendigvis enklere. Ungdomstida kan være vanskelig uansett. Mer betydningsfullt enn tusenlapper og nyoppusset stue er det å gi våre ungdommer trygghet og selvtillit. Det er det viktigste de trenger for å mestre livet i et samfunn som krever mye av oss, som er unødig stressende.

Hvis dette var den siste dagen i ditt liv, ville du ha gjort det du gjør i dag? For mange av oss er nok svaret nei. Hvor mange timer kaster vi ikke bort på å bekymre oss. Hvor mye energi bruker vi ikke på å være misfornøyd med oss selv. For hva andre sier og mener om oss. For utseende, for penger, for ikke å være bra nok. De fleste bekymringene blir det heldigvis lite eller ingenting av. Med årene bryr man seg heller ikke like mye. Om hva naboen mener. Om kroppen er perfekt (det blir den aldri uansett). Husker vi i en travel hverdag å forvisse ungene våre om det? Den beste gaven vi kan gi våre barn er tryggheten på at de er gode nok som de er. Vi kan ikke bare skylde på ukeblader og Hollywood for at svært mange ungdommer sliter med sin psykiske helse. Som føler seg mislykket og at de ikke strekker til. Vi foreldre er kanskje de viktigste rollemodellene selv om det ikke alltid føles slik.

Det minste vi kan gjøre er å hindre at også konfirmasjonen blir nok en dag med press og høye forventninger. Det er litt trist når forbrukerøkonomene må advare oss mot å gi for mye penger i gave. Når statusen knyttet til å ha bunad gir jenter som ikke har et slikt plagg en vond klump i magen. Når man må bestille lokale nesten før barnet er født for at det skal være fint nok. Noen ganger blir vi så opptatt av fasaden, statusen og alle tingene at vi glemmer hvor skjørt livet er. Aldri er det skjørere enn i den brytningstida ungdommene våre er i.

Livet er en gave vi litt for ofte tar for gitt. Det er ikke alt liv som våkner i mai. Mens foreldre flest har vært travelt opptatt med konfirmasjon har en nær venn av meg forberedt begravelsen til sitt eget barn. En sterkere påminner om hva som er viktig i livet finnes ikke.

Hør Adresseavisens kommentatorer på podkast:

foto