Blir det nok mat til oss alle? Klarer vi å bremse CO2-utslippene? Kan vi berge det som er igjen av naturen? Med to enkle grep kan svaret bli ja, ja og ja.

Midt oppe i alt det vanskelige og komplekse på FN-konferansen i Trondheim er det befriende å bli minnet om noen helt enkle sammenhenger som vil bidra til å begrense både klimakrisen, matmangelen og naturødeleggelsene. Det handler om kjøttspising og matkasting.

Marc Sadler fra Verdensbanken slo fast at det er kritisk for verdens matvaresituasjon og klima at befolkningen i fattige land tar etter Vestens spisevaner. Forbruket av kjøtt øker kraftig, og det legger beslag på enorme landområder, det bidrar til avskoging, utrydding av arter, vannmangel, antibiotikaresistens og store CO2-utslipp. Regnskapet er enkelt: Det går med mellom fem og ti kalorier korn til å produsere én kalori kjøtt. Med andre ord, en kjøttspiser beslaglegger opptil ti ganger så mye jord som en vegetarianer.

Før kaninfôr-retorikken slippes løs: Nei, vi trenger ikke alle å bli vegetarianere. Det er smart å utnytte gressareal og beitemarker til dyrehold. Men vi i Vesten må redusere kjøttforbruket betydelig. Både fordi det er nødvendig av nevnte grunner og fordi det er rimelig håpløst for oss i rike land å fortelle folk i Asia og Afrika at de ikke får lov til å gjøre som vi gjør. Verken vi eller amerikanerne har vondt av å spise litt færre hamburgere.

Les også kommentaren "Er det så farlig?"

Når Verdensbankens mann advarer mot en foruroligende utvikling, peker han samtidig på løsningen. En moderat endring i våre kostvaner vil ha en enorm, positiv betydning, både for matsikkerhet, klima, naturmangfold – og ikke minst helse. I dag dør flere av feilernæring og overvekt enn av sult.

Kjøttfråtsingen stopper selvsagt ikke av seg selv. Hvis vi ikke skal vente til en krise tvinger oss, må det politiske og markedsmessige endringer til, holdninger er ikke nok.

Det som gjelder for kjøttforbruk, gjelder også for matkasting. Dimensjonene er sammenlignbare, og konsekvensene er beslektet. Ikke bare i Vesten, men også på verdensbasis, er det beregnet at cirka en tredel av all mat som blir produsert, ikke blir spist. Av verdens land er det bare USA og Kina som har større CO2-utslipp enn det matsvinnet forårsaker. På samme måte som overforbruket av kjøtt, representerer matkastingen et kjempeproblem – og et fantastisk potensial.

Klarer vi å halvere svinnet, får vi en enorm gevinst: Mer mat til de som sulter, mer skog som får stå i fred, mer drikkevann tilgjengelig og mye lavere klimagassutslipp. Er dette realistisk? Ja, en halvering er i alle fall mulig, men da må det skje noe i alle ledd i forsyningslinjen. Vi forbrukere kan starte med oss selv, men heller ikke her er det nok med gode holdninger. Som det første landet i verden har Frankrike i år vedtatt en lov som gjør det forbudt å kaste spiselig mat. På FN-konferansen i går fortalte Margaux Denis om loven og kampanjen med slagordet «Jeg elsker mat – og jeg respekterer den».

Kronikk: "Verden kan stå foran sammenbrudd i produksjonen av helst sentrale matvarer"

Sammenhengene mellom landbruket, naturmiljøet, økonomien og samfunnet er komplekse. Mindre kjøttspising og mindre matkasting er eksempler på tiltak som det er lett å skjønne betydningen av. Men det er selvsagt ikke svaret på alt. En skummel felle å gå i, er å beskrive verdens landbruk i altfor generelle vendinger. Forskjellene er svært store. Ulikt perspektiv gir ulike løsninger. Små familiebruk, som globalt er den vanligste gårdsstørrelsen, har helt andre betingelser og interesser enn industrijordbruket som dominerer i Europa, Nord-Amerika, Russland og Brasil.

Men vi kan jo begynne med oss selv. Det er så enkelt som å halvere antall kjøttmiddager og å spise den maten du allerede har kjøpt.

Les også kommentaren "Vår suksess er vår fiasko"