I Norge har partene i arbeidslivet samarbeidet systematisk med myndighetene for et mer inkluderende arbeidsliv siden 2001.
Intensjonsavtalen (IA-avtalen) handler om å stimulere norske arbeidsgivere og arbeidstakere til å redusere sykefraværet, inkludere flere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet og å øke tiden eldre arbeidstakere står i jobb. Basert på vår kunnskap fra både skole- og arbeidslivsforskning, vil vi argumentere for at den grunnleggende IA-tankegangen, og metodene for å arbeide systematisk med inkludering, har potensiale til å bli oversatt til skolelivet.
Mange unge velger bort videregående skole. En del av disse er heller ikke å finne i arbeidslivet, noe som samfunnsøkonomisk sett er bekymringsverdig. Det begynner å bli gammelt nytt at vi trenger alle hender og hoder vi kan få i norsk arbeidsliv de kommende årene. Og slik utviklingen i arbeidslivet har vært med tanke på å stille formelle krav til utdannelse og sertifisering for selv de enkleste oppgaver, trenger vi formelt kompetente hender og hoder. Selv om det finnes eksempler på gründersjeler som har klart seg strålende uten, er det å fullføre videregående skole på sett og vis den eneste veien til Rom for de aller fleste av oss, slik utdanningsløpet og arbeidslivet er lagt opp i dag. Det gjør det til et samfunnsansvar å legge til rette for at flest mulig klarer å skaffe seg den formalkompetansen som trengs for å få et godt (arbeids)liv.
I et nylig avsluttet forskningsprosjekt om holdninger til fravær og hvilke faktorer som fremmer nærvær blant elever i videregående skole, finner vi mange likhetstrekk når det gjelder fraværs- og nærværsfaktorer blant elever i skolen og ansatte i arbeidslivet. Faktorer som gjør at du har lyst til å komme deg opp av senga og avgårde på skolen (jobb) er blant annet gode relasjoner til lærere (ledere) og medelever (kolleger), individuell oppfølging, mestringsopplevelser, medbestemmelse, forutsigbarhet, kontroll over egen hverdag, variasjon, utfordringer på riktig nivå, tilpasset undervisning (arbeidsoppgaver), motivasjon, tilhørighet, venner, synlighet, trygghet og et godt (klasse/arbeids-)miljø. Fraværsfaktorene er stort sett de motsatte av disse, og de synes ikke å kjenne noen aldersgrense.
Ved hjelp av registerdata fulgte vi de som ble født i 1986 fra skolealder og inn i arbeidslivet. Vi fant at ca. 70 prosent av de som ikke hadde fullført videregående, tross alt var sysselsatt da de var 21 år. Det er altså ikke slik at alle som velger bort skolen, havner rett på trygd. Mange bidrar også som en ressurs i arbeidslivet. Dette er et viktig poeng, og innebærer at tiltakene for å redusere fravær og frafall i videregående opplæring bør være basert på kunnskap om insentivene ungdommene har for å avslutte utdanningen, eller ikke å begynne i det hele tatt. Tiltakene for å bekjempe frafall bør skille mellom de demotiverte ungdommene som med høy sannsynlighet vil gå rett over i yrkesaktivitet, og de som med høy sannsynlighet vil ha behov for trygdeytelser. Vi må dessuten sørge for at lærerne, som er i en unik posisjon til å oppdage avvik og få en følelse med hvor skoen trykker hos elevene, får hjelp til å håndtere de problemene som eventuelt avdekkes (f.eks. i form av en solid skolehelse- og rådgivningstjeneste). De skal tross alt også bruke tid på undervisning.
En type tiltak som bør vurderes er mulighet for alternative løp til formell kompetanse. Arbeidslivet har gode forutsetninger for å bidra med utvikling og "sertifisering" av formalkompetanse hos de som er faktisk er motivert for yrkesaktivitet (men ikke skole), mens utdanningssystemet, i samarbeid med helsevesen og andre offentlige aktører, må inn med andre typer tiltak på et tidlig tidspunkt for de som verken er motivert for skole eller arbeidsliv. Dette innebærer for mange elever tiltak på et tidligere tidspunkt enn videregående skole, der høyt fravær og påfølgende frafall ofte er en konsekvens av symptomer som har vært til stede gjennom hele grunnskolen.
Når ca. 30 prosent av elevene ikke fullfører innenfor rimelig tid, må vi erkjenne at den videregående opplæringen, slik den fungerer i dag, åpenbart ikke passer for alle. Også blant de som fullfører er mange av ulike årsaker mye borte underveis. Skolebyråden i Oslo kommune har tatt til orde for å innføre en fraværsgrense på 15 prosent for å få bukt med det høye fraværet. Også Utdanningsforbundet mente at det for lenge har vært for stort fokus på elevenes rettigheter. Dette sier oss at de neppe kan se fysisk og psykisk helse, sosiale problemer, mangelfull rådgivning eller lite tilpasset undervisning som særlig viktige årsaker til elevers fravær. En elev i den videregående skolen bidro i debatten, og vi synes han har et poeng:
«Gi skolene tilstrekkelig med midler slik at elevene kan bli fanget opp av rådgivere som vet hva de driver med. (...) Jeg er ikke dum og jeg er ingen pøbel. Jeg er bare en vanlig norsk elev som har sett seg lei av å forholde seg til en skole som ikke funker.» (Haakon Hellum Aabakken, Aftenposten 10. august 2012)
Vi etterspør et mer systematisk arbeid med inkludering og nærværsfremming blant elever i skolen, og oppfordrer både myndigheter og parter i skole- og arbeidsliv til å slå kloke hoder sammen og tenke mer på tvers av de to arenaene. Mot et felles mål om at dagens ungdom skal bli morgendagens arbeidstakere.