Det skeive samfunnet, den skeive landsbyen ble angrepet natten for en uke siden. Et feigt angrep som kostet to liv. Skarpe skudd forsøkte å overdøve festen, stoppe den og ramme den skeive befolkingen. Nok en gang et forsøk på å bruke vold mot skeive for å stille den skeive stemmen. Det er ingen ting overraskende ved det, dessverre. Den skeive bevegelsen er så altfor godt kjent med hat, trusler og vold. Frykten er av de sterkeste våpen som rettes mot den skeive befolkingen. Terrorens våpen er frykt, den fordrer å underkue gjennom trusler om vold.

Å kunne samles og sammen vise solidaritet, synlighet og stolthet er livsviktig for skeive. Pride er langt mer en bare en hyggelig fest, en morsom og fargerik feiring. Det er en helt avgjørende markering for frihet. Fra starten av den skeive kampen har det handlet om balansen mellom tryggheten og risikoen ved synlighet. Skeive har alltid trosset hat og frykt for vold når de har tatt til gatene.

Trosset anbefalinger om holde seg i skjul. Fordi i det lange løp er det langt mer trygghet i fellesskap og synlighet enn i å være åpne innen hjemmets vegger. I år marker vi at det er 50 år siden loven som kriminaliserte sex mellom menn ble opphevet. I år skulle hundretusener ha gått i gatene. Skeive fra hele landet var samlet i Oslo.

I morgentimene lørdag kjente jeg på mange følelser, jeg kjente på sjokk, sorg og sinne. Derimot kjente jeg ikke på overraskelse. Litt for lenge har det ligget i luften at noe kunne ramme den skeive bevegelsen. Det har ikke manglet på hatytringer, konspirasjonsteorier og direkte trusler. Jevnlig kan vi høre om angrep på skeive, folk som bankes opp på et offentlig toalett eller slått ned på vei hjem fra byen.

Selv opplevde jeg da jeg gikk med venner i Oslo lørdag å høre noen rope «fuck pride» etter meg og mine venner. På nett florerer hatprat og konspirasjonssnakk mot skeive. Våre organisasjoner beskyldes for å ha en samfunnsødeleggende agenda. Vi beskyldes for å skade barn og fremme perversitet. Vi dehumaniseres i full offentlighet daglig. Homofobi, transfobi og skeivfobi florerer i samfunnet.

En mørk morgen ble enda mørkere da jeg kunne lese at paraden var avlyst i Oslo. Vanlige skeive folk reddet dagen da de trosset frykt og politiets oppfordring. Da da tok til gatene, lørdag og mandag. Tusener gikk i en genuin pride-marsj med budskapet: Vi vil aldri trues til taushet og usynlighet. De siste dagene har en lang rekke skeive arrangementer, markeringer og fester blitt avlyst.

En uspesifisert og generell anbefaling om å avlyse har gått ut fra Politidirektoratet. Tilsynelatende har det vært bare i Trøndelag politiet har gjort jobben og vurdert de lokale forholdene som trygge. En rar følelse er det jeg sitter igjen med når trusselbildet på Tynset og Mo i Rana tilsynelatende var mer alvorlig enn i Trondheim.

I Møre og Romsdal ble et årsmøte i FRI gjort digitalt fordi politiet, angivelig, ikke maktet å beskytte årsmøtelokalet. Samtidig har andre festivaler og idrettsarrangementer gått som normalt. Noe har sviktet, fundamentalt og alvorlig. De siste dagene har skeive defacto blitt fratatt forsamlingsfriheten og friheten til å demonstrere og rope ut. Skeive mistet muligheten til å holde sine rosetog, solidaritetsmarkeringer og møter. Politiet var dem som ikke så ut til å forstå signaleffekten eller konsekvensene av egen kommunikasjon.

Nå blir det viktigere enn noen gang å trosse frykten og igjen gå ut på gatene, enten det er med politidirektoratets velsignelse eller ikke. De som ikke ønsker at skeive skal eksistere kan ikke få den seieren at den skeive befolkingen igjen må holde seg borte fra det offentlige rom og ikke vise sin eksistens ut offentlig.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe