– Gjennom musikk kan man uttrykke en åndelighet som det ikke er mulig å sette ord på, sier Magne H. Draagen.
I løpet av sine to år som domkantor i Nidarosdomen har han vært med på en rekke oppturer. Når han sitter på orgelkrakken under den tradisjonsrike framføringen av «Juleoratoriet» i kveld, kan han se tilbake på et travelt år preget av medgang.
Det nye Steinmeyerorgelet ble innviet i mai. I høst var det orgelfestival med 4500 besøkende og solid overskudd. Samtidig utga Draagen en innspilling der han demonstrerte orgelets store klangrikdom. Nidaros Domkor er nettopp blitt nominert til Grammy, den gjeveste musikkprisen i verden. Innspillingen var stort sett ferdig før Draagen kom til byen, men han føler seg beæret over å ha musikere og sangere i sine rekker som står for så høy kvalitet.
– Musikalsk kvalitet har vært høyt prioritert i Nidarosdomen lenge før min tid. Den samme typen prioritering vil jeg videreføre, sier han.
Og for 14 dager siden samlet halve Norge seg foran TV-skjermene under NRKs salmemaraton. 17 000 publikummere var innom Vår Frue kirke, som var begivenhetens hovedarena.
Salmene er felleseie
– Hva var det som skjedde?
– Jeg ble veldig overrasket over den store interessen, og det satte i gang noen tankeprosesser. Den fantastiske oppslutningen viser at kirken kanskje må tenke nytt og større rundt salmene, kunsten og den estetiske siden av sin formidling. Gjennom sang og musikk kan vi uttrykke noe som ikke lar seg beskrive med ord. Det er ikke sikkert 60 timer med preken hadde fått like stor oppslutning. De kulturelle elementene og den estetiske siden av trosutøvelsen er viktigere enn kirken har vært villig til å innse. Noen fremstiller orgel som kjedelig, men orgelmusikk er noe av det publikum setter aller størst pris på i kirken. Orgelet blir nedprioritert mange steder i dag, men heldigvis ikke her.
– Tyder suksessen på et behov blant folk for større åndelighet i tilværelsen, eller i hvert fall for et avbrekk i en travel hverdag?
– Jeg kan ikke uttale meg på vegne av folket. Men alle har et forhold til salmene. Mange har sunget salmer på skolen, de fleste har hørt salmer under sentrale kirkelige begivenheter, bryllup, dåp, begravelser. Salmene er felleseie. Og da 200 kor og en rekke musikere landet rundt sang salmer på TV, var det mange som kjente noen av sangerne eller musikerne.
Gammel pietisme fjernet
Gudstjenestereformen i 2011 inneholdt en målsetning om å engasjere en større del av befolkningen som Draagen setter pris på. Men han mener også at reformen i sin iver etter å fornye har fjernet noen gamle, kjente elementer som folk savner.
– Det kan ha ført til at noen føler seg fremmedgjort. På den andre siden er fornyelse nødvendig. Enkelte gamle salmer inneholder for eksempel formuleringer som er helt bak mål for oss i dag. Et vers i «Den tro som Jesus favner» lød slik: «Men gjør deg ingen tanker om troen i ditt sinn/hvis du med vilje vanker i verdens lyster inn!/Vil du ha fred og ro/og vil du ikke stride/mot synden, må du vite:/Du har slett ingen tro!». Slike tekstlinjer er et uttrykk for gammel pietisme og pekefingermentalitet som virker frastøtende i dag. Den salmen ble heldigvis fjernet da vi fikk ny salmebok i fjor.
– Samtidig med at «hele folket» synger salmer, synker oppslutningen om gudstjenestene i Norge?
– Slik er det på nasjonalt plan. Den utviklingen har pågått i mange år. Men i Nidarosdomen er situasjonen annerledes. Da jeg kom hit, ble jeg overrasket over hvor stor oppslutning kirken har, både om gudstjenester, konserter og andre arrangementer.
Trønderimaget stemmer ikke
– Er det ikke slik at trønderne er mest opptatt av Rosenborg og trønderrock?
– Det er ikke mitt inntrykk, selv om det er veldig mye sport på forsiden i Adresseavisen. Jeg tror ikke det imaget stemmer. Folk er forskjellige, også i denne landsdelen.
Da Magne H. Draagen tiltrådte som domkantor i Nidarosdomen høsten 2012, hadde han mange år bak seg som assisterende domorganist og senere domkantor i Oslo domkirke. Før det var han organist i Gamlebyen kirke og i Trefoldighetskirken. Han har også en periode bak seg som domkantor i Stavanger.
Opprinnelig kommer han fra Batnfjorden i Gjemnes kommune mellom Kristiansund og Molde. Det var der han møtte orgelet første gang.
– På mange små steder er det slik at enten spiller du fotball, eller du spiller i korps. For meg ble det musikk, og jeg spilte hammondorgel på kulturskolen. Kulturskolerektoren var også organist, og han lot meg få prøve orgelet i kirken. Dermed var det gjort, sier Draagen, som gikk musikklinja på videregående skole i Kristiansund før han startet på kirkemusikkstudiet ved Norges Musikkhøgskole.
– Da stillingen som domkantor i Nidarosdomen ble ledig, var det en selvfølge at jeg skulle søke, også fordi jeg føler meg hjemme i katedraltradisjonen. Noen kirkemusikere liker folketoner, små kirker og et mer jordnært uttrykk. Jeg er blant dem som liker store formater, sier Draagen.
Tiltrukket av katedraler
Større enn Nidarosdomen blir det ikke i Norge. Men han har tilbrakt mye tid i enda større kirkerom, i de store katedralene sørover i Europa.
Der fikk han sans for musikkens sentrale stilling i katolske katedraler.
– I Frankrike, for eksempel, er kirkeorganistene blant landets fremste improvisatorer, blant annet fordi de må fylle pauser som opppstår når presten beveger seg rundt i kirkerommet, forteller han.
For mye nøkternhet
– Skulle du ønske du var domkantor i en katolsk katedral?
– Både og. Kirkemusikerne i katolske land har svært vanskelig arbeidsforhold. I den grad jeg er troende, er jeg dessuten lutheraner. Men det er elementer i de katolske gudstjenestene jeg setter stor pris på. Martin Luther hadde ingenting imot lys og røkelse. Slikt er blitt fjernet fra lutherske kirker etter hans tid. Den seremonielle nøkternheten har gått for langt i norske kirker. Jeg har sans for den katolske estetikken som henvender seg til folks følelser.
– Du sa «i den grad jeg er troende»?
– Jeg identifiserer meg ikke med den norske måten å forholde seg til dette på. Vi vil gjerne plassere folk innenfor eller utenfor en boks: Enten er du såkalt personlig kristen eller du er det ikke. Dette er en rest av gammel pietisme. Jeg har sans for amerikanerne, som sier de er kristne ganske enkelt fordi de tilhører den kristne kulturkrets. Jeg er døpt og vigslet til tjeneste i kirken. Det er viktigere for meg enn det personlige gudsforholdet.
Magne H. Draagen er ikke bare domkantor med ansvaret for all musikkvirksomheten i Nidarosdomen, han er også komponist, og han har holdt solokonserter som organist i flere land.
– Jeg har aldri hatt det så travelt i jobben som etter at jeg begynte i Nidarosdomen. Derfor har jeg aldri komponert så lite som de siste par årene. Jeg håper å få bedre tid etter hvert, smiler domkantoren. Han klager ikke over travelheten, siden den viser at musikklivet i kirken er aktivt og etterspurt.
Seks spørsmål
1. Hvilken musikk kobler du best av med?- Som musiker slapper jeg best av med stillhet. Alternativt gregoriansk sang.
2. Hvilken film har du sett mer enn to ganger?- Jeg er ikke noe film-menneske, men siden det snart er jul: «Tre nøtter til Askepott»!
3. Hvilken kulturbegivenhet vil du helst glemme?- «Big Brother» på tv…4. Hvilken kulturbegivenhet vil du gjerne oppleve?- En norsk kirkemusikkfestival på internasjonalt nivå, utelukkende på gudstjenestens og den liturgiske musikkens premisser.
5. Hvem vil du helst invitere på middag for to, og hva vil du servere?- Pave Frans og to flasker god vin. Ikke bare fordi han kanskje representerer et håp for verdens største kirkesamfunn, men jeg har også et par ting å melde.6. Kulturminister for én dag, hva ville du gjort?- Jeg ville ha initiert Kirkemusikkløftet 1! Og sørget for at kirkemusikere over det ganske land fikk forutsigbare rammebetingelser for sin virksomhet. Det skulle bare mangle. Den norske kirke er en av landets største, eldste og viktigste kulturinstitusjoner, med «filial» i hver bygd og by.
