Egentlig er dette en hverdagshistorie. Vi kjenner alle noen som har blitt rammet av kreft.
Noen har blitt friske, noen lever med kreften, og noen er gått bort. Ifølge Kreftregistret ble det i 2015 registrert hele 32.592 krefttilfeller.
Min sykehistorie er i korthet den at jeg 22.12.16 fikk påvist en kreftsvulst i tykktarmen. Jeg ble operert 10. januar i år og etter to uker på sykehus med opp og nedturer kom jeg hjem 23. januar.
Påvisning av kreft, operasjon og sykehusopphold er en sterk opplevelse og en unik erfaring. Denne erfaringen vil jeg betegne som et nytt blikk: pasientblikket.
Det er et blikk nedenfra og opp, hjelpeløshetens, men også håpets blikk. Pasientblikket nedenfra etableres der du ligger naken og sårbar, uten briller, klokke, telefon etc.
Det forsterkes når hender rekkes mot deg ovenfra med navn som du prøver huske, men som fort forsvinner.
Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff
Som pasient oppdager en gradvis at en er kommet inn i et komplisert fysisk og sosialt system; skilt, nye rom, kleskoder: hvitt, blått og grønt. Sjelden er rollesystemet klarere enn i et sykehus, der de mest komplementære roller er lege og pasient. Dette forsterkes av at du bokstavelig talt ligger nede med begrenset oversikt over hva som skjer.
Etter operasjonen registrerte jeg plastslanger inn i kroppen, faktisk sydd fast til huden, dren i buken, tynne rør i ryggmargen, drypp inn i blodårer.
Den totale hjelpeløsheten forsterkes av den skambelagte opplevelsen som det er å miste kontrollen med kroppens basisfunksjoner. Som pasient er man blitt primært et hjelpetrengende kasus hvis eneste bidrag er å ta medisiner, strekke hånd og arm fram for måling og etter hvert med møye kunne sitte i sengen, stå skjelvende og som en muselmann ta sine første skritt tungt støttet til gåstol.
Les også debattinnlegget: Vi ble stående i villrede, på vei til en begravelse, og lure på om bilen var stjålet
I en slik svekket tilstand der mye skjer rundt deg, er det viktig at noe er stabilt. Kirurgen som undersøkte meg før operasjonen, var den samme som snakket med meg før og etter operasjonen og den som fulgte meg medisinsk helt til utskrivning. Dermed ble det etablert entydig kommunikasjon. Et godt organisatorisk grep.
De som er nærmest pasienten er sykepleierne. Mitt pasientblikk registrerte vennlige, travle, men kanskje noe regelstyrte pleiere. Om igjen og om igjen ble jeg spurt om å angi min smertetilstand fra 1–10. Det er antakelig et av de mest subjektive målinger en kan foreta. I mitt tilfelle ble feilkildene forsterket med at jeg har en smertefull revmatisk sykdom (bekhtrews sykdom AS) å slite med som forverres dramatisk ved sengeleie. Egentlig kjente jeg bare ryggsmertene, som avgjort kunne tilsvare 10, og overdøvet sårsmertene. I mitt tilfelle var ikke skjema tilpasset realitetene.
Les også denne kronikken: Sitter vi på gjerdet, settes arbeidsplasser i fare og menneskeliv kan gå tapt
Gradvis registrerte jeg en velmenende sterk, felles norm hos sykepleierne: det smertefrie sengeleie. Og jeg tenkte nedenfra: Det er i grunnen mot enhver fornuft at buken kuttes opp og sys igjen, svulst og deler av tykktarm fjernes. Da må en da kunne forvente noe smerte nærmest som et bevis på liv.
I et spesialisert behandlingsopplegg er det en fare for at helheten forsvinner. Eksempelvis var jeg plaget av en ekkel smak i munnen. Forklaringen fikk jeg en natt da en engel av en sykepleier ba meg åpne munnen og rekke ut tunga. Dermed kom forklaringen. Tunga var hvit av sopp.
Jeg kom hjem den 23. januar, svak og noe medtatt. Det kom også av en noe stressende systembetinget merbelastning siste dag på sykehuset. Saken er at jeg må ha blodfortynnende sprøyte hver dag. Men verken sykehuset eller hjemmesykepleien har sprøytene. De måtte jeg selv skaffe på apoteket. På grunn av feil med elektroniske resept måtte jeg to ganger stå lenge i kø på et overfylt apotek. En stor belastning, og jeg tenkte: Man skal være frisk for å være syk.
Hjemme og alene, klarte jeg med møye å lese Steinar Westins innlegg «For mye medisin?» i Adresseavisen 23. januar. Han setter søkelys på overdiagnostikk, at stadig større deler av menneskelivet fortolkes og klassifiseres medisinsk. For mitt nyervervede pasientblikk ser jeg konturene av et paradoks.
Fikk du med deg dette debattinnlegget: Det er lett å være tøff i kjeften. Jeg har også slengt med leppa om late arbeidssøkende, men så ble jeg høyst ufrivillig arbeidsledig
På den ene siden leder helsejournalistikken, legemiddelindustrien, stadig forbedret og kostbar bildediagnostikk til en evig jakt på det friske problemfrie liv understøttet av WHOs håpløse helsedefinisjon. Det skapes dermed et politisk press som lett leder til «overbehandling». Det er alltid noe som kan bli bedre.
På den annen side er det nokså klart at alvorlig syke mennesker «underbehandles». Det dokumenteres grundig i Sven Erik Gisvolds brannfakkel av en kronikk i Adresseavisen 27. januar. Og han har åpenbart rett i at en hovedårsak er å finne i New Public Management med fokus på målbare indikatorer for kvalitet, og der profesjonsutøverne utsettes for et kontinuerlig effektiviseringspress.
Derfor er heltene mine de som står i felten, legene og sykepleierne, som dag ut og dag inn skal møte alvorlig syke mennesker i dyp livskrise. Og enda verre: Det er de som i praksis skal fronte en feilslått helsepolitikk. De skal fortelle pasienten at operasjonen ikke kan finne sted på grunn av kapasitetsproblemer.
For meg står det som tindrende klart at det er de alvorlig syke som skal ha ressursmessig prioritet. I det ligger ingen kritikk av fastlegene. Jeg er selv velsignet med en dyktig og oppofrende fastlege. Men det ligger en erkjennelse i det i betydningen at livet for oss alle er et risikoprosjekt eller som det står i salmen «Ingen kjenner dagen før solen går ned». Slik er menneskenes liv.
Hør våre kommentatorer snakke om Senterpartiet, DDE-Bjarnes Nav-kritikk og mykporno på kino
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter