Frem og tilbake i barnevernet

I over halvparten, 53 prosent, ble konklusjonen at «undersøkelsen henlegges». At over halvparten av sakene som blir undersøkt ikke fører til tiltak fra barnevernet reiser spørsmål om terskelen for å få hjelp fra barnevernet er blitt for høy. Det er stor prosentvis forskjell mellom kommuner og bydeler på hvor mange undersøkelsessaker som ender med tiltak eller blir henlagt. Dette tyder på at det ikke er et likeverdig tilbud, men at tilbudet styres av de tilgjengelige ressursene og behovsprøving.

Fire av fem barn som mottar hjelp av barnevernet mottar hjelpetiltak. Ser en bort fra samlekategorien andre tiltak, var råd og veiledning, besøkshjem og økonomisk hjelp de mest brukte tiltakene. Undersøkelsen «Det nye barnevernet» (Fauske et. al 2009) viser at veksten i antall klienter i barnevernet henger sammen med økt fokus på forebygging og at velferdsbarnevernet står for størstedelen av veksten. Veksten består i hovedsak av en ytterligere rekruttering i marginaliserte grupper, og at tjenestene rettes mot behov både hos foreldrene og barna. Undersøkelser viser at brukerne av barnevernstjenester generelt har dårligere økonomi, lavere utdannelse, svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og høyere forekomst av somatisk og psykisk sykdom enn den øvrige befolkningen.

Lov om barnevern av 1992 fikk en ny bestemmelse som åpnet opp for frivillig plassering av barn utenfor hjemmet, når foreldrene eller foresatte ga sitt samtykke. Plassering av barn utenfor hjemmet som frivillig plassering/tiltak har eksplodert og er blitt det mest vanlige når det gjelder plassering i barnevernsinstitusjon.

Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (BUF-dir) hevder at i 2010 var 12 492, ca. 25 prosent av alle barnevernstiltakene, hjelpetiltak eller omsorgstiltak utenfor hjemmet. Det har vært en økning de siste fem årene, og forklaringen på denne økningen kan være at innføringen med plassering utenfor hjemmet som frivillig tiltak har bidratt til å senke terskelen for denne typen plassering. Denne bestemmelsen kan gjøre det lettere for foreldrene å godta en plassering i fosterhjem og institusjon, når de vet at de når som helst kan oppheve tiltaket og kreve at barnet flytter hjem igjen.

Begrepet «plassering utenfor hjemmet» er en betegnelse som barnevernsstatistikken og barnevernsmyndighetene ikke opererer med. I boka «Barnevernsfaglig miljøterapi» (2012), viser og drøftes hvor mange barn som reelt har så store hjelpebehov at de ikke kan bo hjemme eller kan klare seg på egen hånd. Tallene viser at det er hele 18 165, ca. 37 prosent, av barn og unge i barnevernet som er i en så vanskelig livssituasjon at de bor i ulike tiltak utenfor hjemmet, som ulike typer fosterhjem, barneverns- og behandlingsinstitusjoner og bosteder/hybler med oppfølging. Det er viktig å synliggjøre disse tallene fordi det gir et annet inntrykk enn at det er de hjemmebaserte tiltakene som er de overveiende dominerende tiltakene og virksomheten innenfor barnevernet. Spesielt er det viktig fordi en kan få inntrykk av dette har blitt den rådende oppfatningen både hos fagfolk og politikere.

At forholdet mellom hjelpetiltak som gis i hjemmet og barn som er plassert utenfor hjemmet er slik, må sies å være paradoksalt. Den viktigste intensjonen med forvaltningsreformen som kom i 2004, og den massive satsningen på nye tiltak for at barn skal få hjelp og støtte i hjemmet og nærmiljøet, har gitt liten eller ingen virkning. Forklaringene på denne utviklingen kan være av både ideologisk og politisk karakter, og at vektleggingen av på det biologiske prinsipp i barnevernet har økt.

Det er to andre utviklinger som kan forklare denne utviklingen. For det første har barnevernet fått nye grupper, som det kan stilles spørsmålstegn ved om de er og skal være barnevernets målgruppe i framtida. Denne gruppa kjennetegnes i første rekke av et fattigdomsproblem. For det andre har fokuset vært så sterkt og ensidig på å forhindre at barn skal plasseres utenfor hjemmet at det har gått på bekostning av satsingen på å utvikle nye metoder og tiltak innenfor fosterhjemmene og spesielt innenfor institusjonsområdet. Slik sett har den feilslåtte politikken vært dramatisk for utviklingen av institusjonstilbudet.

Institusjonstilbudet blir i første rekke gitt til de «vanskeligste» barna og ikke et tilbud til flere barn. Når fosterbarnas problemer øker i omfang, blir også belastningen på fosterhjemmene større, noe som igjen vil føre til en økt risiko for utilsiktede flyttinger og ustabilitet for barn og unge dersom fosterhjemstilbudet ikke rustes til å ta imot de barna som tidligere ville ha blitt plassert i institusjon. Jeg vil hevde at mange av de hjemmebaserte tiltakene har vært politisk motiverte og ikke gode nok faglig, og at dette har ført til en nedprioritering av den faglige utviklingen og ressursene for de mest sårbare i barnevernet, de som er plassert utenfor hjemmet. Veksten i antall saker har ikke stått i forhold til økningen i bevilgninger, kompetansesatsing og ansatte innenfor det barnevernsfaglige området. Likhetsprinsippet oppfylles ikke barnevernet, og mange barn i barnevernet trenger langt mer hjelp enn politikerne tror.