I over 30 år har jeg vært så heldig å få holde på med fotball. Mest som spiller i National og Byåsen og diverse lag i ymse divisjoner, men de siste seks årene har jeg hatt gleden av å være trener i Sverresborg fotball, lagene til mine sønner på ni og tolv år. Det er virkelig gøy.
Fotball er følelser, fotball er medgang og motgang, men for de fleste av oss handler fotballen om vennskap, mestring og trivsel. I barnefotball er trygghet en vesentlig komponent i tillegg.
Laget jeg trener, Sverresborg gutter 12 år (SIFG12), er en utrolig fin gjeng på 17 spillere som jeg har fulgt ukentlig siden de var seks år. Jeg bruker store deler av fritiden min på disse karene, til stor glede for meg. Vi har et blanda lag med noen veldig gode og ivrige, og noen som er med på grunn av det sosiale og samholdet.
Nei til topping av lag i barneidretten!
En på laget er nylig kommet til Norge fra Syria, og den varme velkomsten han har fått av gutta på laget gjør at han trives godt, ikke bare på banen, men på skolen også. Han er en av gutta nå. Det er dette barnefotball handler om.
I serien møter vi tøff motstand, men i SIFG12 har vi lært at resultatet ikke er så viktig når man er tolv år, vi har fokus på prestasjon, fremgang og fair play. Og ja, det fungerer faktisk, gutta bryr seg ikke all verden om et tap, og de har aldri vært så ivrige på fotball som nå.
Denne uka hadde jeg den verste opplevelsen jeg har hatt på en fotballbane noen gang, både som spiller og trener. Vi dro til det som skulle være høstsesongens første seriekamp mot et annet lagt fra Trondheim. Som vanlig hilste jeg på trenere før kampen, som kunne fortelle at de stilte med et lag fra 2011 årgangen som var flyttet opp til 2010 serien.
Det tok ikke mange sekundene før det var 1-0 til motstanderne. Etter cirka fire minutter var stillingen 4-0. Det var liten tvil om at 2011-gjengen i det andre laget var håndplukket fra en større spillergruppe. Til pause var stillingen 9-0. Flere av gutta mine satt med tårer i øynene, hang med hodet. Mange hadde veldig vondt i beinet plutselig. Flere hadde ikke veldig lyst til å utpå banen igjen. Jeg har aldri sett dem slik før, jeg fikk vondt i magen.
Kritisk til kretsens elitesatsing
Det ble jublet og applaudert for hvert eneste mål fra hjemmepublikum og trenere. Vi måtte virkelig mobilisere for å få gjengen ut på banen for en omgang til.
Om det ble 15 eller 16-0 til slutt vet jeg ikke, men denne uka var første gang jeg så gutta mine helt knekt. Jeg ble knekt selv. Det var direkte vondt å se på. Fotball var ikke gøy. Noen skulle slutte, noen gråt og noen har begynt å grue seg til neste kamp. På det andre lagets siden var det kjempestemning. Foreldre og trenere som jublet og applauderte ellevilt.
Er det slik vi skal ha det i barnefotball? «Blod»-topping av lag i elleve-/tolvårs alder? Hvor er de sunne verdiene? Er det mestring i å vinne 16-0? Kan noen av de som var til stedet på fotballbanen fortelle meg hvor de sunne verdiene ble av? Hvor mange blir å spille fotball til de blir 18 år om vi skal legge lista her?
Jeg er veldig for talentutvikling og å gi spillere muligheter til å utvikle seg for å bli gode. Men da må det gjøres på en ordentlig måte, ikke stikk i strid mot NFF sine egne retningslinjer og sunn fornuft.
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.