Man behøver ikke tråkke druer i Frankrike, løpe foran oksene i Pamplona eller melde seg på Farmen for å finne lykken og meningen med livet.
Det hender at man sitter der. I sofaen. Man føler litt på tilværelsens uutholdelige tomhet. Man tar seg i å lure på om livet ikke er mer enn restskatt, feriebilder på Facebook, brøyting, strøsand og hensynsløse bilister. Eller syklister. Eller fotgjengere.
LES OGSÅ: Det er ikke til å tro. Hvordan kan området bli for alle, når det plasseres en svær bygning der?
Ja, i slike stunder kan man lengte etter noe annet. Noe som er større enn en selv. I en slik stund kjente jeg på denne lengselen. Jeg følte for å – bokstavelig talt – reise meg fra sofaen. Jeg følte for å leve et vilt, uansvarlig og farlig liv. Jeg følte for å gjøre et karsstykke. Sette igjen et fotavtrykk etter meg. Jeg lengtet mot fjerne horisonter der et ukjent eventyr ventet på meg. Jeg følte for en ekspedisjon. Bare ordet. Ekspedisjon. Man tenker på de store. Roald Amundsen. Edmund Hillary. Fridtjof Nansen. David Livingstone. Børge Ousland. Jeg kjente på lysten til å smette inn et sted mellom disse. Roald Amundsen. Ørjan Greiff Johnsen. Fridtjof Nansen. Ja, du. Her hører jeg naturlig hjemme. Tenkte jeg. I all min kledelige beskjedenhet.
LES OGSÅ: På Lade stiger blokker på 8-10 etasjer til værs. Er det slik vi vil ha det?
Men det kjedelige er at ekspedisjoner må planlegges. Der er jeg svak. Dessuten er de dyre. Man må skaffe sponsorer. Mobildekning og 4G kan det være så som så med. Ekspedisjoner kan være farlige. Men et mål må man ha. Vel. Jeg konstaterte raskt at det meste av verden er oppdaget, et eller annet menneske har vært de fleste steder. Sydpolen? Hvem blir imponert av det, liksom? Jeg er ikke laget for å ligge i telt. Med alderen har jeg lært meg å sette pris på bekvemmeligheter som regelmessige måltider, en god seng, en anstendig toalettstandard og en god natts søvn. Varmekabler på badegulvet er heller intet minus.
LES OGSÅ: Norge i skog, busk og kratt
Jeg er også av den kortreiste typen. Nei, det måtte blir Trondheim. Man må støtte opp om lokalmiljøet. Godt vær var en forutsetning. Det er lettere å bevare stilen da. Ekspedisjoner i ruskevær høres bare strevsomt ut. For at dette ikke skulle bli en helt vanlig lørdagsbytur der jeg rusler litt rundt og ender opp på Bristol med Georginekake, kaffe og DN (unnskyld Adressa, men jeg leser deg til frokosten) måtte jeg utvide territoriet. Men for at ikke ekspedisjonen skulle bli aldeles uoverkommelig, og slik at jeg rakk RBK-kampen, bestemte jeg meg for å holde meg i Midtbyen, innenfor Nidelvas trygge rammer.
Som gammel Nardo-ramp bærer jeg dessuten på en sunn og naturlig skepsis til Byåsen og tilgrensende områder (skjønt, er egentlig Byåsen en del av byen, faller ikke stedet heller inn under kategorien rurale, grisgrendte strøk, litt mer sånn bygdeaktig?). Nå ja, Byåsen er uansett et slags Trondheims svar på Muren i «Game of Thrones». Det er mørkt. Det er kaldt. Og vinteren tar aldri slutt.
LES OGSÅ: St. Olavs hospital svikter kreftpasientene
Tilbake til Ekspedisjon Trondheim. Den skulle gå på kryss og tvers, fra Gamle Bybro til Ila, fra Nidarosdomen til Fjordgata. Intet mindre. Man er jo ikke helt uten ambisjoner. Så spaserte jeg, da.
Hvordan ekspedisjonen var? Vel. Det skjedde ikke stort. Den var egentlig som byturer flest. Fin, med andre ord. Men dette hendte: Et barn smilte til meg. Jeg satt på en benk og kjente på solvarmen. Jeg så flere vakre kvinner. Trønderdamer går utenpå de fleste andre. Nidelva smøg seg vakkert rundt meg. Jeg tenkte at Trondheim må være verdens fineste by. Jeg sprakk, og havnet på Bristol. Igjen.
LES OGSÅ: Vi som jobber natt risikerer å få alvorlige sykdommer
Ekspedisjon Trondheim ble avsluttet med litt kulturelt påfyll i lyrikkavdelingen på biblioteket, hvor jeg blant annet leste dette diktet av Hans Børli: «Du rusler gjennom skogen/med sol på hendene dine/som varmen av blyge kjærtegn. Da trår du på en kongle på stien/kjenner det mjuke trykket av den/gjennom sålen på skoen din. En liten hendelse/ så liten at den nesten er ingenting. Men vær hos den/med hele ditt menneske. For det hender deg på Jorden dette. Du lever. Lever.»
Nei, du. Man behøver ikke tråkke druer i Frankrike, løpe foran oksene i Pamplona eller melde seg på Farmen for å finne lykken og meningen med livet. Eventyret ligger der. Rett foran oss. Men ser vi det?
orjangreiff@hotmail.com
Hør våre kommentatorer snakke om misnøye i Trøndelag, festivalsommer i Trondheim og sykkelbyens utfordringer
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter
Hør vår debatt-podkast: - Man må kunne tåle karikaturer av profeten