Tanken på at jeg står som ansvarlig overfor en klasse om et års tid, skremmer meg.
Jeg har fullført fire år i lærerutdanningen. I løpet av den tiden har jeg omtrent 18 uker i praksis. Jeg er en dreven fagtekstskriver og har metodiske kunnskaper ut av en annen verden. Spør meg om en sammenligning av det nord-irske og den russiske medborgerskapsopplæringen, og jeg kan gi deg svaret. Spør meg om det er mest hensiktsmessig å bruke en fenomenologisk analyse, eller å gjøre ustrukturerte intervjuer i en gitt kontekst, og jeg kan gi deg gode refleksjoner rundt dette. Spør meg om hva som helst innenfor kvalitativt forskningsarbeid, her har jeg gode kunnskaper. Det jeg ikke kan gi deg svaret på, er hvordan å undervise i historie, hvordan få orden på en klasse der alle er fulle av energi og hormoner, eller hvordan legge til rette for elever med særskilte behov som ADHD og autisme. Det vet jeg ikke. Jeg mener at en teoretisert og masterrettet lærerutdanning, samt den dårlige praksisordningen og akademiske forelesere uten erfaring fra skolen, er årsaker til dette.
Jeg utdannes av akademikere med høyt faglig nivå, hvor de fleste aldri har jobbet i skolen. For mange av de som har jobbet i skolen, er dette riktignok både to og tre læreplaner siden. Den faglige utdanningen vi får er av skyhøyt nivå, noe som selvfølgelig er bra. Problemet er når kunnskapen og kompetansen hos de som utdanner oss, ikke gjenspeiler realiteten i klasserommet, men snarere deres egne forskningsfelt og personlige agendaer. Da lærerutdanningen ble femårig, kom det åpenbart et krav om at det måtte ansettes flere med såkalt første-kompetanse, altså førstelektorer, førsteamanuensiser, professorer og dosenter.
I den tidligere fireårige lærerutdanningen var kravet 20 prosent med førstekompetanse, mens kravet på den nye utdanningen er minst 50 prosent. I realiteten er den enda høyere. På grunn av akademisk tyngde, tør jeg dessverre påstå at de, og derfor vi, mangler den spesielle kunnskapen som skal til for å skape profesjonsutøvere. Etter fire år med utdanning har jeg dessverre en lang vei å gå for å bli en god profesjonsutøver fordi undervisningen ikke er praksisnær nok.
Mona (51) har undervist i skolen i 23 år, men blir ikke godkjent som lærer
Det andre problemet er innholdet i lærerutdanningen. Sannheten er at siden lærerutdanningen ble femårig, har det vært et tunnelsyn i undervisningen i retning masteroppgaven som skal skrives. Som eksempel kan vi se tilbake på vårt innføringsemne i pedagogikk hvor det tidligere ble undervist om blant annet elever med særskilte behov som ADHD og autisme. Universitets- og høgskolerådet forkastet denne kunnskapen i 2017, og erstattet dette med kunnskaper om induktiv- og deduktiv metode, den vitenskapelige revolusjon og paradigmeskifter. Akkurat dette fokuset er gjennomgående i alle fag; Vesentlige deler av det faglige innholdet som formidles i lærerutdanningen er læring om forskning, vitenskapsteori, metodikk og akademisk skriving, som en erstatning for innholdet som er mer profesjonsspisset. Oppsummert har det blitt slik at studenter skal utdannes til å drive forsknings- og utviklingsarbeid, til fordel over kunnskaper og ferdigheter til å håndtere for eksempel elever med særskilte behov. Innholdet er for teoretisk rettet, og for lite praksisnært og profesjonsrettet.
- Det er rett og slett flaut!
Det tredje problemet er praksisordningen, og hvordan praksis faktisk utføres ute i skolene. Det mest åpenbare er hvor lite praksis det er i lærerutdanningen. Etter fem år med tilknytning til universitetet og lærerutdanningen, har vi altså opparbeidet oss 115 dager praksis i profesjonsfeltet. Om et års tid er jeg lektor med et tyvetalls elever under mine vinger. Aldri har jeg vært på et foreldremøte. Aldri har jeg vært til stede under en utviklingssamtale. Aldri har jeg observert en dialog med eksterne aktører, som barnevern eller PP-tjenesten. Sammenligner man mengden praksisdager med andre profesjonsutdanninger som sykepleie, profesjonspsykologi, medisin, og barnehagelærere, ser jeg det som en hån mot min profesjon.
En ting er mengden praksisdager i lærerutdanningen, en annen ting er hvordan det organiseres. I de fleste praksisene for grunnskolelærere settes det fire studenter per praksislærer. Typisk har en praksislærer omtrent 16 timer undervisning per uke, pålagt av arbeidsgiver. To av disse strykes om man er kontaktlærer. Ofte har praksislæreren to timer spesialpedagogisk undervisning med enkeltelever, som studentene ikke kan være en del av. Da sitter vi igjen med tolv timer klasseromsundervisning. Disse skal fordeles på fire sultne studenter. Det gir oss tre timer undervisning per student per uke. I løpet av fem år har vi 23 uker praksis, og vi sitter igjen med 69 klokketimer med undervisning i løpet av en femårig masterutdanning. Resten av praksisen er i hovedsak observering, og å desperat prøve å skape relasjoner med elever samtidig som en medstudent har undervisningen.
Det trenger ikke å være slik at til og med praksisen vi har, er for lite praksisnær. Grunnen til dette er åpenbart at det koster penger å ha studenter ute i praksis, og at praksisseksjonene i lærerutdanningene må gjøre det slik av økonomiske hensyn. Samtidig er lærerutdanningen en av de billigste utdanningene i landet. Man kan spørre seg hvor billig den er i lys av at hver tredje nyutdannede lærer slutter i løpet av tre år. Konsekvensene er for meg åpenbare: Praksisen gir meg bare en liten smakebit av virkeligheten i skolen. Praksisen gir meg for lite erfaringer til å bli en god profesjonsutøver, knytte virkeligheten til teorien, eller gi elever den opplæringen de har krav på i det jeg er ferdigutdannet. Det trengs mer praksis, bedre praksis, og øremerkede penger for en bedre praksis.
Tanken på at jeg står som ansvarlig overfor en klasse om et års tid, skremmer meg. Til høsten skal jeg tilbake i praksis i to uker. Det er et år siden sist. Der forventer jeg omtrent seks timer undervisning for min del, og en hel del med observering. Faget «Vitenskapsteori og metode» står også på agendaen til høsten, der vi normert skal legge ned 450 timers arbeid for å være i stand til å skrive en masteroppgave, undervist av professorer som mest sannsynlig aldri har jobbet i skolen. I semesteret etter er det forskningsarbeid og masteroppgaveskriving. Etter det er jeg lærer, og da er det bare å ønske praksissjokket velkommen. Det er tross alt bare to-tredjedels sjanse for at jeg fortsetter i yrket mer enn tre år.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe.