Mannen med dukkehuset har drept en politimann. Er han dermed farlig resten av sitt liv?
Nokas-raneren Kjell Alrich Schumann er dømt til 16 års forvaring. Neste år skal retten bestemme om han har endret seg så mye at han kan slippes ut på prøve i samfunnet igjen.
Forvaring ble innført til erstatning for den gamle sikringsordningen for å beskytte samfunnet mot farlige personer. Den forvaringsdømte skal dessuten gis en mulighet til å endre seg. Kriminelle som Schumann skal ha en hverdag med et innhold som fører til endring. Det krever store ressurser og opplegg som er godt tilpasset den enkelte dømte.
Innsatte på forvaringsavdelingen på Tunga får tilbud om kurs i sinnemestring og de har muligheter til å skaffe seg en utdannelse. Her de ikke tatt imot noen av tilbudene, vil det bli brukt mot dem den dagen de begjærer seg prøveløslatt. Grunnlaget for menneskelig endring ligger i hver enkelt. Man må ville det, og selv gjøre noe med det. Spørsmålet er om kriminalomsorgen har alle de ressursene som skal til for å stimulere til endring.
Sist jeg «møtte» Schumann, var under Nokas-rettssaken i Stavanger. Han satt sammen med elleve andre menn på tiltalebenken. De ble behandlet som svært farlige kriminelle. Bare Schumann og Metkel Betew fikk forvaringsdom i siste rettsinstans. Nå sitter mannen som til slutt tilstod at det var han som skjøt og drepte politimannen Arne Sigve Klungland, og bygger dukkehus. Det er en del av snekkerutdannelsen han tar mens han er i forvaring.
- En tildekket livstidsdom, sier han om forvaringsordningen. Det har han langt på vei rett i. Forvaring er ikke tidsbestemt, i motsetning til vanlige fengselsstraffer. I prinsippet kan forvaringen vare livet ut. For å bruke Schumann som eksempel: Han fikk ti års minstetid. Etter ti års forvaring, kan han begjære seg prøveløslatt. Om han blir sittende til 16 år er gått, kan retten bestemme at han fortsatt må sperres inne. Han kan søke om frigivelse hvert år, men kan likevel i teorien bli sittende inne resten av livet. Hvis da ikke retten kommer til at han har endret seg så mye at han kan slippes ut til et fritt liv. Retten baserer seg da på råd og uttalelser fra fengslet og sakkyndige.
Forsvarsadvokater er kritiske til mange sider ved forvaringsordningen. De mener det er for lite ressurser til individuelle opplegg som kan gi muligheter til endring. For å unngå ansvar og kritikk hvis det skjer noe med fanger som er på permisjon eller prøveløslatelse, kan det være fristende å holde dem i forvaring så lenge som mulig.
Schumann har valgt å bruke de mulighetene innesperringen gir ham. I tillegg til snekringen, får han kjøre hest, trene, holde seg i aktivitet. Ikke alle forvaringsdømte gjør det, og det kan bokstavelig talt straffe seg. Han har beklaget drapet på Klungland overfør de etterlatte, han oppfører seg skikkelig innenfor murene, og fremstår som en ganske vennlig og rolig person. Det taler til hans fordel. Men det er vanskelig å si om det har endret ham så mye at han ikke lenger kan være farlig i gitte situasjoner. Det må retten vurdere når hans begjæring om prøveløslatelse skal behandles.
Hensynet til samfunnets sikkerhet skal veies opp mot troen på at selv de mest forherdede kriminelle kan forbedre seg. Det krever at forvaring aldri blir passiv oppbevaring.