Hvis det er noe dette landet trenger i mai, så er det en frekk liten finne som kaller oss en gjeng urenslige anarkister.

Mai er den norskeste av alle måneder. Den er hva den svenske etnologen Åke Daun kalte «et nasjonalt delirium». Daun siktet til feiringen av selve grunnlovsdagen, men vi raver rundt i overstadig selvbeundring hele måneden. Det er fruktblomstring og konfirmasjoner, fredsfeiring og medaljer fra revelje til tappenstrek.

For å bevise at ikke alle brente barn skyr ilden, har jeg sett på hvilke bilder norske aviser bruker hver gang det kommer melding om at en eller annen internasjonal organisasjon har utropt oss til verdens beste eller verdens lykkeligste. Bildene er som regel tatt i mai; i barnetoget på Karl Johan, i Geirangerfjorden eller Hardanger. Norske flagg på vei mot Slottet, norske flagg blant hvite epletrær mot blå fjord og snødekte topper. Aldri har noen avis kommet på å illustrere en slik artikkel med bilde av en nyskutt ulv eller Kristelig Folkepartis landsmøte.

Les om Trump: Det ligner jaggu et mønster. Og kanskje et monster.

Vi lyver om oss selv. Stort sett lar vi jo de tusen epletrær blomstre uten at vi danser ekstatisk i ring rundt dem. Når det aldri er folk på bildene fra den blussende norske naturen, er det selvsagt fordi vi sitter hjemme i altfor dyre leiligheter og ser Paradise Hotel eller venter i telefonen på å få kontakt med kundeservice i DnB.

Vi vet selvsagt at livet i Norge kan være litt trått. Vi vet at en ny app med billigere priser på makrell i tomat ikke gjør oss mer lidenskapelige, og at telys ikke kan erstatte ekte følelser. Vi vet at det er stusslig å tilhøre en nasjon der den nasjonale samtalen går ut på å klage over mangel på snø i januar og sutre over for mye snø i april.

Men i mai lar vi alle hemninger og all selvinnsikt fare. Vi pusser sølvknappene og legger ut livet i bunaden så langt tråden rekker. Og så flagger vi, overalt og uavbrutt. 17. mai-togene er som romerske seiersprosesjoner. Den humanistiske stormakt viser seg fram gjennom jublende barn og ustemte mannskor.

Men nettopp i denne timen burde vi vite hva beskjedenhet er. Vi burde, som de romerske keisere, ha noen som hvisker oss i øret at vi både er dødelige og bitte lite grann latterlige. Vi trenger folk som Sanna Sarromaa.

Opptatt av debatt? Les også: Hva slags signal får eiere hvis vi river to vernede hus som har fått stå tomme og uten vedlikehold i årevis?

Du har kanskje sett henne? Hun satt naken på et bilde i VG og lurte på hvorfor nordmenn er så redde for å avsløre for hverandre at vi alle er utstyrt med kropp. Hun har skrevet at det er noe totalitært over den norske lykken, at dissidenter som ikke orker å være lykkelige hele tiden, blir uglesett. Hun har påstått at vi har et halvhjertet forhold til å arbeide, at vi sliter med å skrive vårt eget språk korrekt, samtidig som vi insisterer på å snakke norsk til betjeningen på Kanariøyene. Hun er en skikkelig kvise på vår nasjonale rumpe.

Hver eneste gang VG gir henne spalteplass må de rydde rom for motinnlegg, som dette fra «Frede»: «Sanna Sarromaa setter seg i samme offerrolle som enkelte islamister, nemlig å tråkke på vestlige eller norske verdier, samtidig som man benytter seg av alle godene». Det er de vestlige, norske verdier hun tramper på når hun kritiserer oss for ikke å vaske oss i skrittet før vi går i bassenget.

Minerva, det intellektuelle borgerskapets vaktvovse, spurte nylig VGs debattredaktør, Hans Petter Sjøli, om det er samfunnsoppdraget hans «å la finske feminister refse nordmenn for å være norske.» Sjøli skal ha evig heder for at han svarte at han er stolt over å ha oppdaget Sanna Sarromaa.

Hun er ikke den eneste som får kjeft for å skitne til vår nasjonale selfie. Michael Booth er en engelskmann som har nedtegnet en serie sarkastiske, men temmelig treffende, observasjoner av dansker, finner, svensker og nordmenn. Det hele startet med en av de mest leste artiklene i The Guardians digitale historie. Der begikk han to dødssynder: Han skrev at det finnes en urovekkende sterk fremmedfiendtlig subkultur i Norge, og han intervjuet Thomas Hylland Eriksen.

Mer debatt: Kjære arbeidsgiver, vet du hvordan det er å søke på jobb etter jobb etter jobb?

Reaksjonen var forutsigbar for oss som kjenner oss: «Det var som om nordmenn rett og slett ikke er vant med at utenforstående stiller spørsmål ved at dere har gitt et fremmedfiendtlig parti så mye makt, eller om hva som skjer med oljen etter at den blir solgt», sa Booth til NRK da de verste skjellsordene hadde stilnet.

I boken «Nesten perfekte folk» utvider han observasjonene, og han begynner selvfølgelig kapitlet om Norge på Karl Johan om formiddagen 17. mai. Til sin store overraskelse ser han tenåringsjenter som frivillig har kledd seg ut «som en krysning mellom Heidis bestemor og en ferierende Eva Braun».

Den beste sjikanen hviler imidlertid alltid på et fundament av kjærlighet. Booth ser utover havet av bunader og oppdager det han kaller en «misunnelsesverdig stammetilfredshet», et folk som er stolte ikke bare av sin rikdom, men av det like verdifulle sosiale samholdet, av sin nasjonal-åndelige kapital.

Sanna Sarromaa har kommet til samme konklusjon. Etter et nytt utslipp av giftige innlegg i kommentarfeltene, laget hun en liste over ting hun elsker ved dette landet. Én av dem er menn i bunad: «De er hotte og flotte i tillegg til at de vasker, rydder, støvsuger, fikser og er fullverdige omsorgspersoner for sine barn.»

Det beste avviket fra de nasjonalromantiske mai-bildene, fant jeg også i VG. En artikkel om at vi for 12. gang toppet den menneskelige utviklingsindeksen til FN, illustrerte avisen med et bilde av en far som hjelper sin lille datter på med klærne.

Ja, vi elsker dette gode landet. Derfor bør vi tåle så inderlig vel en finne som gjør narr av det andre, det selvgode.

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter