– Er hjemmebrent en viktig del av trøndersk kultur og/eller identitet?
Ja! sier forfatter Torgrim Eggen.
Sammen med Jon Bertelsen og Rudi Høynes har han skrevet boka «HB – en destillert norgeshistorie», som lanseres i dag. Trioen trodde de skulle skrive om en utdøende kultur, da de tok fatt på prosjektet for halvannet år siden. Fullt så enkelt var det ikke.
– Det er færre som produserer enn før, men vi oppdaga også at det antageligvis kommer en ny bølge. I England og USA er mikrodestilleri veldig hot, og det er ikke få i Brooklyn. Det hipsterne gjør i USA, kommer hipsterne i Norge til å gjøre, sier Eggen.
Lett å få tak i
På Thora Storm videregående skole er det lunsjtid, og fullt ved nesten alle bord. Tredjeklassingene Askild (19), Vegard (18) og Lone (19) vet hvem de kan kontakte for å få tak i heimert.
– I starten av videregående, da det var vanskelig å få tak i annen drikke, kunne det gå i hjemmebrent, forteller russepresident Askild.
– Man måtte ta det man kunne få. I Klæbu, der jeg er fra, er det lettere å få tak i hjemmebrent enn polvarer, utdyper Vegard.
– Hvis noen kjøpte noe for en på polet, måtte man gjengjelde tjenesten. Med hjemmebrent er det nok å betale, forteller Lone.
10 råd til foreldre før tenåringens første fest
Færre produserer mer
Videregåendeelevene bekrefter at mange kjøper hjemmebrent på grunn av prisen.
– Spesielt i russetida. Man kan få fem liter for 1000 kroner, sier en av dem.
– Mange tenker at det er billig, og siden det er høy prosent, trenger man ikke drikke så mye, forklarer Lone.
Her slår politiet til mot en HB-produsent på Heimdal
Fra 50 til fem prosent
I ungdomsundersøkelsen i Stjørdal kommune fra 2010, oppga nærmere 40 prosent av 10.-klassingene at de har smakt hjemmebrent. Men blant befolkningen generelt ser konsumet ut til å være betydelig mindre i dag enn noen tiår tilbake.
Ifølge tall fra Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus), svarer i overkant av to prosent at de har drukket hjemmebrent de siste fire ukene, i den årlige undersøkelsen. I 1973 oppga 50 prosent av dem som hadde drukket alkohol forrige år, at de hadde drukket hjemmebrent, i 2004 var andelen sunket til 15 prosent. I 2009 helt ned til rundt fem prosent, men den undersøkelsen var neppe representativ, mener forsker Elin K. Bye.
– Det var mye fokus på det store antallet som døde av metanolforgiftning rundt 2003–2004 i media. Tallene angir ikke noe om antall ganger eller volum, dessverre, forklarer hun.
Setter pris på en god karsk
En av dem som deler sine hjemmebrenterfaringer i boka, er vokalist Jørgen Nøvik (36) i Brutal kuk. Under oppveksten på Inderøy var det vanlig å drikke karsk på bygdefest fra man var konfirmert.
– Der satt du og drakk karsk sammen med godt voksne folk. Det var sånn vi lærte oss drikkekultur, sier han i boka.
Som 18-åringen flyttet Nøvik til Trondheim. Der opplevde han noe av det samme fenomenet på Svartlamoen, og miljøet rundt Uffa.
– Da jeg flyttet til Trondheim drakk vi fortsatt hb når vi skulle kose oss, noe som handlet like mye om økonomi som nytelse. Personlig setter jeg fortsatt pris på en god karsk, men har nok blitt mer kresen med tanke på kvaliteten med årene, forteller han.
Nøvik er temmelig sikker på at bykulturen, selv i hb-hovedstaden Trondheim, var mer moderat enn på Inderøya.
– Jeg har et søskenbarn fra Byåsen. Han var 16 og jeg 15, og kom på overnattingsbesøk ei helg og drakk seg full for første gang. Han ble sjuk, spydde og alt, og fikk aldri mer komme på besøk til oss.
Kunnskapssentrum
At Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag har fått hvert sitt kapittel i boka, er ingen tilfeldighet.
– Vi mener vi har identifisert tyngdepunktet i norsk hjemmebrentkultur de siste 40 årene. En veldig viktig del av det er NTNU. Kunnskapen er størst i Trondheim, og den lekker ut blant folk. Det gjelder også apparater; det er lagd mange hjemmebrentapparater ved NTH, utdyper Eggen.
Forfatterne testet selv hvor raskt de kunne få tak i hjemmebrent i Trondheim, uten kontakter av noe slag.
– Det tok to timer å få en femliter. Vi fikk spriten analysert på laben, og den var av høy kvalitet. Det forbauset oss ikke, sier han.
Han mener den sterke hjemmebrentkulturen i Trøndelag forteller om trøndernes stolthet og uavhengighet.
– Jeg skriver om Melhus helt tilbake til Snorres tid. Man har ikke vært villig til å bøye nakken for alle påbud, enten de har kommet fra konger i København eller fra Oslo, som i dag, oppsummerer Torgrim Eggen.