«Du kommer ikke hjem med en lausunge», var beskjeden mange unge jenter for ikke mange tiår siden fikk med seg hjemmefra i Norge. Det var et spørsmål om ære.

Kontroll av jenters seksualitet har til alle tider vært et meget sentralt element i de fleste kulturer. Slik har det vært i vårt eget land også. Jenter som fikk kjæreste for tidlig, barn utenfor ekteskap eller «upassende» kjærester, bragte skam ikke bare over seg selv, men også over familien sin.

Begrepsbruken var mer nådeløs og kontrollen over jentene strengere enn den er i de fleste norske hjem i dag. Vi som vokste opp på 1960-tallet fikk med oss mange formaninger hjemmefra. Vi måtte ikke røyke på gata, ikke drikke oss fulle, ikke være «løse på tråden». Det var nok grader av strenghet i de ulike hjemmene. I dag er det lett å glemme at oppfatninger om ærbarhet og ære ikke er noe som kun kommer utenfra.

Grepet om jentene er blitt løsere. Begrep som skam, dårlig rykte og aller minst familiens ære hører vi lite om i dagens etnisk norske samfunn. Men mange ungdommer, også gutter, fra ulike innvandrermiljøer er utsatt for en langt strengere kontroll enn det de strengeste foreldre i fortidens Norge håndhevet overfor sine døtre. Mens tidligere norske æresbegrep kunne være en streng form for sosial kontroll, er det æresbegrepet ulike innvandrere har bragt med seg, av en annen karakter.

Konfliktrådet i Sør-Trøndelag har hatt et treårig pilotprosjekt der de har gått gjennom 42 saker til 36 familier som har vært inne til megling. Ukeadressa fortalte om prosjektet i helgen. Det heter «Et spørsmål om ære?» I minst 26 av sakene mener Konfliktrådet at vold, trusler og kontroll har vært brukt for å bevare ære eller som en reaksjon på tap av ære.

Ære handler om verdien, anseelsen, det gode navn og rykte til enkeltpersoner eller grupper. Oppfatninger av ære står sterkere i tradisjonelle, patriarkalske samfunn der hensynet til fellesskapet (som storfamilien) er viktigere enn det er i samfunn der individet står sterkt. Sterke oppfatninger om ære kan føre til trusler, ekstrem kontroll, tvangsekteskap og i ytterste fall til drap.

Med innvandringen fra land der æresbegrepet er sentralt, må norske myndigheter forholde seg til fenomenet. Mange ungdommer med innvandrerbakgrunn opplever at de står med en fot i hver kultur, mens foreldrene står fast i hjemlandets verdier. Foreldre er redde for at barna fornorskes. Barna ønsker den friheten de ser at deres etnisk norske venner har.

I stor grad har det norske samfunnet sviktet ungdommene som opplever ekstrem æresrelatert kontroll, trusler eller vold. Det skyldes at de foregår i lukkede miljøer. Skole, barnevern, politi og politiske myndigheter har hatt lite kunnskap om kulturer der æresrelatert kontroll og vold forekommer. Det er disse instansene som har et særlig ansvar for å hjelpe barn og unge som opplever å få sin frihet innskrenket og sin integritet truet på det groveste.

Det er derfor positivt at Konfliktrådet utvikler nye metoder slik at familier får hjelp til å snakke ut og håndtere konfliktene, uten at det fører til brudd mellom foreldre og barn. Men det er også viktig at forhold som kan være straffbare, blir henvist videre til politiet.

Spørsmålet om ære er ikke nytt i Norge. Innvandrere fra andre kulturer har bragt med seg et enda strengere og i siste instans voldelig æresbegrep. I et samfunnet som setter individets frihet høyt, kan vi ikke godta at noen fratas mye av sin frihet fordi noen kan føle seg krenket over deres valg.