TV-serien Anno er ypperlig formidling av historie. I Norge sto nettopp Trondheim og Trøndelag i sentrum da erkebiskopen måtte gi opp kampen mot reformasjonen.
Nok en gang får vi gleden av NRK-serien Anno. Serien representerer ypperlig formidling av historie, som skaper engasjement i alle aldersgrupper. I år er den lagt til Trondheim i 1537. Det passer fint. Det var i 1517 Martin Luther formulerte sine 95 teser mot avlatshandelen i den katolske kirken, og 2017 er derfor utpekt som 500-årsjubileum for den lutherske reformasjonen. I Norge sto nettopp Trondheim og Trøndelag i sentrum da erkebiskopen måtte gi opp kampen mot reformasjonen i 1537.
LES OGSÅ: «Anno»-Bjørn i slekt med erkebiskopens mektigste mann
Tilbake til fremtiden
Domkirken og byen brant i 1531: Anno foregår i Erkebispegården, tilsynelatende i sommerhalvåret i 1537. Deltagerne ble tydelig grepet av stemningen da de ble ført inn i gården og domkirken i 2016 alias 1537.
Men hvordan så det egentlig ut der sommeren 1537? Trondheim ble beskrevet som «en liten landsby» i 1520. De fleste sognekirkene fra middelalder var nedlagt, bare Vår Frue kirke og domkirken var ennå i drift. I 1531 brant dessuten byen ned, unntatt Erkebispegården – som likevel brant i 1532. Domkirken ble stående utbrent med skipet i ruiner helt til restaureringen startet på 1800-tallet. Hvis Anno-deltagerne virkelig hadde kommet inn til byen sommeren 1537 hadde de altså blitt møtt av et sørgelig syn: En liten og sterkt preget by, en domkirke og en Erkebispegård i ruiner.
Les anmeldelsen «Kokt kujur til middag»
Det var dessuten kun menn i erkebiskopens tjeneste. Den mektige Fru Inger av Austrått kom erkebiskopen ikke utenom å måtte forhandle med, men ellers er det ikke spor av kvinner rundt erkebiskopen, verken i skriftlige eller arkeologiske kilder. Halvparten av Anno-deltagerne ville altså ha blitt bortvist fra tjeneste i gården. Det var et rent mannssamfunn i den katolske kirke.
Erkebispegården brant i 1532. Brannen var påsatt av kongens menn. Det var en straffeaksjon mot erkebiskop Olav Engelbrektsson som hadde satt seg opp imot kongens kamp for en luthersk reform.
Olav hadde bygd opp en marine, en borg og drev sin egen mynt, så det var ikke så rart at kongen følte sin autoritet truet. De rakk kun å gjenoppbygge ett rom i myntverkstedet og muligens reparere en hallbygning i gården før erkebiskopen måtte flykte. Når mynten ble prioritert, var det fordi erkebiskopens utenlandske leiesoldatene krevde lønn i klingende mynt, og ikke i «hoser og trøyer», som andre arbeidsfolk fikk. Heldig for Olav Engelbrektsson, så døde paven nettopp da Olav var valgt til erkebiskop og reiste til Roma for å bli viet til tjeneste i 1523. Han måtte derfor vente noen måneder i Roma til en ny pave var på plass. Underveis på reisen og under oppholdet i Roma fikk nok Olav høre mye om det som foregikk omkring i Europa, f.eks. om «blodbadet i Stockholm», der bl.a. mange biskoper ble henrettet. Han lærte også om teknologi som kunne hjelpe ham i kampen mot dette.
Rapport fra Midtbyen: Edru menn står og venter på å tilby sin «hjelp» til sårbare personer, som kommer ut fra utestedene
Reformasjonsprosessen var både en maktkamp og en religiøs kamp, som medførte at mange betydelige eiendommer skiftet eier og mennesker mistet livet. Brevvekslingen om hva som foregikk under disse prosessene kan fortsatt gjøre en mørkeredd. Dette var ikke noe spill. Når Olav kom hjem til Trondheim, kunne han derfor straks gå i gang med planlegging og bygging av en hypermoderne borg på Steinvikholmen. Det første brevet ble signert i den nye borgen allerede i 1527, så han kunne flytte sin virksomhet hit etter brannen i 1532. Og den nye borgen skulle komme til å redde livet hans.
Steinvikholm ble erkebiskopens redning. Borgen ble konstruert slik at en fiende skulle støte på flest mulige fysiske hindringer før han nådde fram til erkebiskopen, og innen dess skulle Olav kunne flykte via en hemmelig utgang. Utenfor utgangen lå en båtklar til å frakte ham vekk. Både utgangen og båten var visuelt skjult fra land av bergformasjoner. Akkurat denne planen lyktes, for Olav Engelbrektsson klarte å flykte. Han ble reddet, men altså ikke den katolske kirken, og heller ikke Norges selvstendighet: Landet ble underlagt den danske kongen.
Så tilbake til Anno. Deltakerne hadde kommet for seint til å treffe erkebiskopen sommeren 1537. Han flyktet i april samme år og var allerede da i Nederlandene, hvor han døde i 1538. Erkebispegården i byen lå i ruiner, liksom domkirken. Katolisismen og Norge selvstendighet var tapt sommeren 1537.
Anno eller Clapton?
I 1537 ble Steinvikholm overtatt av den danske kongen, og allerede i 1575 var den forlatt. Til tross for sin korte fartstid er den et av Norges viktigste minnesmerker. Rundt denne borgen og Erkebispegården sto de avgjørende slag i en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie. Brannlaget fra kongens aksjon i Erkebispegården i 1532 ble gjenfunnet under utgravningene her i 1991-95, som et levende vitne om den 500 år gamle dramatikken. Først ved utgravningene fikk vi vite hvor hardt brannen rammet erkesetet: Mynten og våpenproduksjonen ble lammet, i tillegg til at den viktige gården ble lagt i ruiner. Oppklipte og brannskadde kobberstykker og andre brannrester i brannlaget demonstrerte dramatikken i reformasjonsprosessene.
Til og med kirkens skatter ble ofret for å konstruere våpen. Intet var tilsynelatende for hellig for kirken i denne striden. I museet i Erkebispegården er reformasjonen illustrert med noen av de brannherjede gjenstandene fra brannlaget 1532.
Heldigvis for Anno-deltakerne, er serien kun et spill. Og det er heldig for oss alle at det også finnes velbevarte kulturminner og et museum i Erkebispegården hvor historien kan gjenoppleves. Vel verdt et besøk.