Adressas Maria Can skrev en betraktning om hvordan reiselivsbransjen sliter med seg selv etter at covid-19 rammet hele verden og oppfordret folk til å smile litt ekstra til de ansatte fremover. Det skulle hun ikke ha gjort. NHO tente på alle sylindere i et selvforsvar vi sjeldent har sett i spaltene, med dertil oppbakking i sosiale medier av kjente og ukjente restaurantører i Trondheim. Nå sist er det restaurantør Mette Julius Evensen fra LeBistro som følger opp med å ta avstand.

Slik jeg, og ganske mange andre oppfattet Maria Cans kommentar, så var det heller en oppfordring til å smile til utslitte servitører, kokker, resepsjonister og renholdere. De har gjennom en pandemi med permitteringer hatt en særs travel og oppsiktsvekkende svekkelse av forutsigbarheten i å vite når du skal jobbe.

Jeg synes det er fint å se arbeidsgivere stå opp og fronte gode og forutsigbare arbeidsvilkår på sine steder i utelivsbransjen. Men det er stadig utfordringer å løse. Nå som landet har åpnet opp igjen, er det full fres i reiselivet igjen. Alle skal ut samtidig og det er ikke nok hender i bransjen. Folk jobber døgnet rundt uten å få verken fritid eller akseptabel lønn for strevet. Kort sagt; de som er igjen i bransjen, utfører flere dagsverk enn forsvarlig, og det sliter folk ut i den grad at mange lengter til andre tider. Og bransjer.

Dette er et faktum som jeg synes at bransjens frontfigurer skal ta innover seg også. Uten at det oppfattes som et angrep. Som fagforeningsleder er jeg opptatt av dialog og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Alle parter må se fremover og se hva vi kan gjøre for å bedre på kultur og omdømme.

Mange bedrifter i Trondheim har ikke tariffavtale, og de har ingen tradisjon eller kultur for å samarbeide med organisasjoner som har avtalefestet at man skal jobbe sammen for å sikre bedriften og verdiene.

Vi må dessuten tørre å være ærlig, uten at det skal skremme folk fra å utdanne seg eller ønske seg til bransjen vår. De fleste er opptatt av å vite når de skal jobbe og når de skal ha fri. De fleste har ingen problemer med å forstå at det vil bli overtidsarbeid i perioder, men mange synes det er problematisk å etterspørre overtidstillegget til sine overordnede på grunn av ukulturen.

Og det er altfor mange som ikke engang vet når de skal jobbe neste uke. For å underbygge at alt ikke er rosenrødt, så viser jeg til følgende fakta, basert på saker bare i Trondheim:

I 2020 og 2021 – våre to pandemi-år med mange permitterte – bisto vår fagforening med å kreve inn 1 590 080 kroner i 90 forskjellige saker som våre medlemmer ikke hadde fått overtidsbetalt, feriepenger eller sine rettmessige timer i henhold til sine arbeidsavtalen.

Mørketallene er nok store. Det er utrolig mange som ikke tør å kreve det de har krav på, siden de ikke er organiserte og derfor ikke har noen i ryggen i slike situasjoner. Å si at alt er perfekt og at de aller fleste forholder seg til lovverk og avtaler, er en påstand vi ikke kan gå god for.

Det vi kan si, er at de siste årene har det blitt flere som har fått tariffavtale og dermed også bedre arbeidsvilkår. Det skal vi være stolte av, at det tross alt er bedre stilt i Trøndelag enn i resten av landet. Vi har flere engasjerte tillitsvalgte og arbeidsgivere som er opptatt av å trygge både lønn og arbeidsvilkår til folka vår.

Vår dør er åpen om LeBistro og Evensen eller NHO i Trøndelag ønsker å være konstruktive sammen og se hvordan vi kan fylle bransjen vår med flere fagfolk og bedre omdømme! Vi vil jo alle det samme!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe