Den som lever i et svart telt, har lett for å se svart på resten av verden.
Vi har godt av provokatører som røsker opp i inngrodde holdninger, fordommer og vedtatte sannheter. Hans Rotmo har vært en slik nyttig og nødvendig provokatør helt siden starten på Vømmøl-tiden i 1970-årene. Men nå fremstår han stadig mer som en knortekjepp av en sint gammel mann, med holdninger så innfule at du ikke vet om du skal ta dem på alvor.
Jeg velger likevel å tro at han mener alvor med sin siste musikale eksplosjon, slik den lyder på den digitale samlingen «Eurotrua» han lanserer i disse dager. Mest er det et rasende utbrudd i seks akter om og mot EU, «en overtroisk utopi som vil ende med katastrofe», ifølge Rotmo. Hans svartmaling av den kriserammede unionen er ikke mer enn vi er vant til fra dypt nasjonalistisk og antikapitalistisk hold. I denne dystopien, skrekkvisjonen, av Europa, har han også en låt som han kaller «Svarte telt». Den har umiddelbart vakt sterke reaksjoner.
De svarte teltene er ikke til å bo i, men henspeiler på kvinner som kler seg i det som er tradisjonell klesdrakt i den kulturen de kommer fra. Det hadde vært greit om folk med rare klær bare kommer hit som gjester. Men når de kommer hit for å bo her, da får de værsågod tilpasse seg våre skikker, mener Rotmo. Underfortått – de må kle seg og oppføre seg som oss andre. Det er asylsøkerne han tar, igjen. Og han tar dem med ord og uttrykk vi skal helt tilbake til nazitiden for å finne i omtalen av mennesker.
Selv ikke de aller snilleste multikulturalistene vil være uenig i at innvandrere til en viss grad må tilpasse seg det samfunnet de kommer til. Kravet om tilpasning er ikke kontroversielt, så lenger det ikke også skal bety assimilering eller utsletting av de kulturelle særtrekkene man har med seg hjemmefra. Det er ordbruken til Rotmo som provoserer.
På samme melodi som Vømmøl-klassikeren «Dæven han ta» fra 1973, synger han i år om «Svarte telt»:
«Asylsøkeran kryr som lopp og lus/ og bur i forsamlingshus/ der de va dans musikk og ville fan/ e det bønnestund fem gong fer dan.»
Nærmere grensen for hva som kan gå for rasisme, kan man knapt bevege seg. Å sidestille mennesker med parasitter var noe nazistene var spesialister på. Dehumanisering er å redusere menneskers verdi, og det er nettopp det Rotmo gjør i denne teksten.
I et intervju her i avisen i går, ga Rotmo uttrykk for at han mener integrering er umulig, fordi kulturavstanden mellom et norsk bygdesamfunn og de som kler seg i «svarte telt» er for stor i utgangspunktet. Han mener han står trygt plassert i folkedypet med sin skepsis til folk fra fremmede kulturer som slår seg ned på den norske landsbygda. Det er en fornærmelse mot folk flest. Flere undersøkelser tyder på at flertallet i folket gradvis blir mer positivt innstilt til innvandring av folk fra fremmede kulturer.
Han sier at politikere og media er feige og servile i debatten om det som skjer i Europa, og sier at debatten forsures av at folk omtales som rasist eller landsforræder hvis de har syn som det han står for. Slike uttalelser er eksempel på en ny slags hersketeknikk, der man slår tilbake på meningsmotstandere og slik kommer dem i forkjøpet. I vårt land kan du si mye innenfor ytringsfrihetens rammer, men den har også sine grenser mot lover som forbyr diskriminerende utsagn. Rotmo er nær den grensen med den nye sangen sin.
Han påberoper seg altså å være folkelig. Han sier altså det mange midt i folkedypet mener. Det sier mange når de beveger seg ut mot grensene for hva som er akseptabelt. De uttrykkene han bruker i denne sangen, finner du knapt andre steder enn i de dunklere, fremmedfiendtlige kroker på nettet.
«De' e itj'nå som kjæm tå sæ sjøl», sang Hans Rotmo og Vømmøl den gangen de var på høyden. Nedsettende omtaler av andre mennesker, mange av dem på flukt fra krig og elendighet, kommer heller ikke av seg selv. De henger som regel sammen med et større system av meninger i samme sjanger.
Dæven han ta, Hans Rotmo. Det mørkner i Vømmøldalen.