Vi drømmer om kortreist mat og det gode bondeliv. Virkeligheten er noe ganske annet.
Kampen for det daglige brød er blitt populær tv-underholdning. Gjennom hele uka koser vi oss med deltakerne i «Anno» som koker kujur, baker flatbrød og parterer slakt. Mandag kunne vi se familien fra Bergen som lever utelukkende på norsk mat i én måned. Ut med kaffe, sukker og ferdigmat. Inn med egne høner, selvlaget syltetøy og potetåker i hagen.
Tirsdag var det gjensyn med småbarnsfamilien fra Harstad som lever etter selvbergingsprinsippet på en hytte uten bilvei, strøm og vann ett helt år. Jeg kroer meg under pleddet i sofaen og lar meg fascinere av at det går an å leve av fisk og krabber, egg fra hønene, noen villsaulam og en måke i ny og ne for å variere kosten. Å forklare ungene at maten de spiser er lammet Martin, og ikke noe de har funnet i fryseboksen, er en viktig del av deres nye liv. Selv en vegetarianer synes det er flott å se at noen spiser dyr som har hatt gode liv.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er det bare elendighet på bygda?
For det finnes noen idealister der ute, og de gjør seg godt i tv-ruta. Mange har fulgt den danske bonden Frank som lever det enkle liv, høster frukt og steller gris, ku og sau i «Det gode bondeliv». Nå har vi fått vår norske variant i tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien som skaper sitt selvforsynte paradis på det gamle småbruket Øystøl. Det blir vannhjul i bekken, kyllinger i hønsehuset og kjøkkenhage. Det er den drømmen flere ser ut til å bære på: Å leve det enkle liv, nærmere naturen, med færre ting og mer av det man dyrker selv. Katt og kaniner og en eng med løvetann.
Dette skulle de sett, mine for lengst avdøde besteforeldre som strevde med å brødfø seg som fiskebønder på en øy i Namdalen. Uten bilvei, strøm og innlagt vann, i alle fall mer enn halve livet. For det som var deres hverdag, er i dag blitt feelgood-TV i beste sendetid. Kanskje er det sånn at jo mer bekvemmelig vi har det, jo mer besnæres vi av kampen for tilværelsen.
Men det er nok ikke bare vår søken etter det såkalt enkle liv besteforeldrene mine ville stusset over. Hver onsdag prøver «Forbrukerinspektørene» å finne ut hvorfor vi kaster høner, geiter og skjeve gulrøtter istedenfor å spise dem. I årevis har noen ytterst få «gnagsår» med medlemskap i Framtiden i våre hender påpekt galskapen i å bruke høner til råstoff i sement og kaste grønnsaker som ikke lever opp til skjønnhetsidealene. Nå er det blitt en nasjonal snakkis. Alle vil ha hønsefrikassé og mat med skjønnhetsfeil, i alle fall i ei uke eller to. Bare tanken på å kaste ei gulrot fordi den er skjev, hadde opprørt våre besteforeldre grenseløst.
Det er ikke bare matauk og selvberging som fenger. Det florerer av matprogrammer og kokkekonkurranser. Bocuse d'Or, Top Chef, Hellstrøms kjøkken, 4-stjerners middag, Masterchef, Jamie Oliver for å nevne noe. Interessen for mat synes grenseløs, og det er bra.
Men den virkelige kampen om maten foregår nå i korridorer i Oslo. I disse dager behandles regjeringens jordbruksmelding. Og hva er målet der? Flere små bønder som driver smått og godt? Kortreiste, lykkelige høner? Flere lam man kjenner navnet på før man spiser dem? Tror nok ikke det. «Regjeringen arbeider for å styrke konkurransekraften og effektiviteten på alle ledd slik at verdikjeden blir mindre politisk styrt og mer markedsrettet», står det allerede i andre setning. Kort oppsummert: Et landbruk som fjerner seg stadig mer fra det vi koser oss med på TV-skjermen. Vi er mer opptatt av ren, sunn og bærekraftig mat enn noen gang. Likevel gir de fleste blaffen i rammene for hvordan maten egentlig produseres.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hjelp, jeg har mistet grepet
Det er kanskje en idé å komme seg opp av sofaen, skru av tv-en et øyeblikk og bry seg litt mer om den store jordbrukspolitikken.
