Sjelden har en oppfølger til en klassiker vært mer opphausset på forhånd enn «Blade Runner 2049». Den lever opp til forventningene på noen områder, og til og med overgår dem på enkelte.
Denis Villeneuve har framfor alt laget en film som er en pryd for kinoformatet. I kanskje enda større grad enn Ridley Scotts original, er «Blade Runner 2049» en film som bør oppleves på det største lerretet som kan oppdrives. Måten foto, skuespillere, scenografi og lyd maler og maner fram California i 2049 på, gir en stor filmopplevelse.
Selv om den sannsynligvis fungerer bra på egen hånd også, er mye av det som nærmer seg kinomagi i «Blade Runner 2049» knyttet til hvordan filmen bygger videre på historien fra originalen. Ryan Gosling har hovedrollen som replikant-jeger, eller «blade runner», med mange fellestrekk med Harrison Fords rolle i originalen.
Les også anmeldelsen av «Hva vil folk si»
Filmen utspiller seg som tittelen antyder i 2049, 30 år etter forrige film. Utgangspunktet er Los Angeles, som er preget av det som omtales som et økologisk sammenbrudd på 20-tallet. Mange som har sett originalen vil få frysninger på ryggen når Harrison Ford dukker opp som Rick Deckard i en fantastisk scene. 75-årige Ford ser ut som om han har vært gjennom en økologisk katastrofe og atomkrig siden sist. Han gir filmen en tyngde som den strengt tatt bedre skuespilleren Ryan Gosling ikke klarer matche.
Som årets beste storfilm, «Dunkirk» er «Blade Runner 2049» laget av en filmskaper som både kan male med film på stort lerret og tenke stort. Hva er sjel? Hva er minner? Det er blant spørsmålene «Blade Runner 2049» stiller, mellom slåssing og golde framtidsmiljø i snø og regn, varmt pyntet med musikk av Frank Sinatra og Elvis når melankolien tar mennene.
Visuelt er filmen blendende, lydmessig mørk og mektig. Det hadde gjort seg med mer definerende score i Vangelis-klasse. Historien bør det ikke røpes mye om. Noe av det mest fascinerende med begge filmene er at det ikke er lett å si hvem som er mennesker og hvem som er replikanter. Det hjelper ikke at Robin Wright blir i overkant kunstig og vel mye «House of Cards» som Goslings sjef Madame.
Som oppfølger til en ikonisk, slitesterk film, er «Blade Runner 2049» overraskende vellykket. Manus og typegalleri er noe ujevnt, men i ambisjoner, visuell prakt og påbygging av et mesterverk, er «Blade Runner 2049» en storfilm som fortoner seg som en begivenhet, også på lerretet. Regissør Villeneuves forrige sci-fi-film, fjorårets «Arrival» var enda bedre. Hans forvaltning av «Blade Runner»-universet understreker at han er filmskaper av stort format.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG