Ottar Michelsen og Erling Moe, bystyrerepresentanter fra SV og Venstre, skriver i hvert sitt innlegg at jeg bommer på kritikken av politikken i Trondheim. Michelsen mener det er «Sutre-Sivert» som er på banen, mens Moe skriver i overskriften i sitt innlegg at jeg driver med «brønnpissing». Det er enklere å lage morsomme overskrifter i et innlegg, enn å debattere hvordan det politiske arbeidet i Trondheim kan bli mer spennende og vitalt. Jeg vil anta at det særlig gjelder slike som Michelsen og Moe som selv har vært, eller er, en del av det politiske establishmentet i rådhuset over flere år.

Mitt mål har selvsagt ikke vært å sutre. Det er, og har vært, et stort privilegium å representere mine velgere og byens befolkning i bystyret i snart 12 år. Men det politiske Trondheim har en del klare sykdomstegn. At det er en regelrett flukt bort fra politikken fra unge, dyktige folk, på tvers av det politiske spektret, er ett av dem. Dette mener Michelsen kan løses med mer debatt i bystyrekomiteene. Men Michelsen, og det rødgrønne flertallet han er en del av, har selv har gjort komiteene mindre relevante. Etter forrige kommunevalg ble antallet komiteer utvidet, slik at det ble enklere å få personkabalen til å gå opp – flere rødgrønne politikere kunne frikjøpes til jobb på rådhuset. Slik har vi fått flere komiteer, men færre saker i hver komité.

Erling Moe advarer mot Oslo-tilstander hvis man skulle gått fra formannskapsmodellen, som Trondheim styres etter i dag, og til parlamentarisme med byregjering/byråd. Han mener at byrådet i Oslo bestemmer alt, og at opposisjonen og bystyret har minimal innflytelse. Det er en veldig merkelig argumentasjon i de fleste uker av året, men den er ekstra merkelig når den kommer samme uke som mindretallsbyrådet i Oslo måtte kjøre «slalåm» i bystyret for å få flertall for sitt budsjett. Her ble det altså vekslende flertall for de ulike budsjettpostene.

Trondheimspolitikken trenger en demokratireform. Overgangen til et ansvarlig byråd, med en byrådsleder og byråder som svarer til bystyret, må være den viktigste bestanddelen. Først da vil bystyret vite med sikkerhet hvilken katt man skal henge bjella på – i dag er det en saus mellom ordføreren, et politisk flertall og ikke minst kommunedirektøren. Når Michelsen og Moe skriver at dette (parlamentarisme) ikke lar seg kombinere med forskjellige flertallsvedtak, fra forskjellige partier i bystyret, så er jo det selvsagt ikke riktig.

Jeg mener Michelsen og Moe bommer på målet. I stedet for å forsvare det bestående, bør man gå inn i denne debatten med åpenhet om at ting kan, og bør, gjøres annerledes. Hvis ikke vil flukten fra politikken i Trondheim bare fortsette og oppmerksomheten rundt politikken i byen, som allerede er på et lavt nivå, bli enda lavere.