Terroren mot jøder i Norge under krigen skjedde først og verst i Trondheim. Snublesteinene som legges ned i helga, er en betimelig markering av det mørkeste kapitlet i nyere norsk historie.
Søndag skal det nedlegges «snublesteiner» i Innherredsveien og Arilds gate. Ti nye steiner på 10 x 10 cm i messing overflate, med navn og korte data. Med påskrift som «Her bodde Charles Rosenberg. Fødselsår 1924. Deportert 1943. Auschwitz. Drept 3.3.1943», på en ny snublestein ved Innherredsveien 51.
Charles var lillebror av Betzy Rosenberg, som overlevde krigen som eneste medlem av kjernefamilien på fire. Uke-Adressa fortalte hennes utrolige historie i vår. Hun var en av de svært få jødene som overlevde krigen i Norge, delvis gjemt i et hemmelig rom i veggen på ei hytte på Byneset. Foreldrene og lillebroren var blant jødene i Trondheim som ble deportert og drept for snart 75 år siden.
Snublesteiner finner du også i Vilhelm Storms gate, Brattørgata, Øysteins gate, Klostergata, Elgeseter gate, Gamle Kongevei, Osloveien, Sandgata, Kjøpmannsgata, Rosenborg gate, Wessels gate, Brattørveita, Museumsplass, Nedre Bakklandet og Erling Skakkes gate. På adresser hvor det har bodd jøder som ble myrdet under krigen.
Denne måten å markere ofre for holocaust på, startet som et kunstprosjekt av tyske Gunter Demnig på 90-tallet. Siden er over 56 000 steiner lagt ned i over 20 land. Det vil nå være 60 snublesteiner i Trondheim. Enkle symbol på tragedier av nesten ufattelige dimensjoner.
Derfor er det grunn til å minne om årets viktigste norske bok, Bjarte Brulands «Holocaust i Norge». Et storverk basert på over 20 års arbeid. En rystende beretning om jødenes skjebne i Norge under andre verdenskrig. Bruland har latt seg inspirere av Claude Lanzmanns enestående dokumentar «Shoah», som Karl Ove Kanusgård skriver godt om i sjette bind av «Min Kamp».
Bruland lar også den store historien rulles ut gjennom enkeltpersoner og skjebner, med omfangsrikt kildemateriale. Til en rystende, ubønnhørlig helhet av overveldende omfang.
En sentral tråd i boka, er hvordan Trondheim førte an i terroren mot jøder i Norge, fra beslaglegging av eiendom og deportasjon til henrettelser. Byen hadde det nest største jødiske miljøet her til lands, etter Oslo.
I høst er det 75 år siden det store norske anslaget mot jøder ble innledet i Trondheim, med fortsettelse i Oslo få uker senere. 27 menn, 27 kvinner og åtte barn i Trondheim ble arrestert, internert og senere deportert. Av disse kom fem tilbake i live. Av de 776 jødene som ble deportert fra Norge overlevde kun 38.
Flere har spurt hvorfor en større andel jøder i Norge ble terrorisert og myrdet, enn i sammenlignbare land. Det blir enda mer ubehagelig når Bruland argumenterer for at norske og lokale initiativ, som i Trondheim, og ikke ordrer fra Berlin, var viktig drivkraft bak de norske jødeaksjonene.
Gerhard Fleisch i sikkerhetspolitiet og Reidar Landgraff, ansvarlig for å inndra jødiske formuer i Trondheim, var sentrale bak jødeaksjonene i Trondheim, ifølge Bruland. 6.oktober 1942 ble alle jødiske menn i byen arrestert og ført til Falstad, mens kvinner og barn ble internert i leiligheter i byen.
Vidkun Quisling sa under landssvikoppgjøret at han ikke hadde direkte befatning med «jødesaken». 6.desember 1942 holdt han tale i Filmteatret i Trondheim. Salen var fylt til siste sete. «Den verdensomspennende kamp mellom internasjonal jødedom og germansk ånd» var tittel på Adresseavisens oppslag.
I sin tale sa Quisling at jødene er «oppfylt av forakt og hat til de andre folkene» og at «den eneste mulighet for løsning er at jødene forlater Europa». Året før fremmet tidligere professor ved NTH, Ragnar Schanke, som statsråd for kirke og undervisning i Quisling-regjeringen, følgende lovforslag:
«Norsk statsborger må ikke inngå ekteskap med noen som er av samisk eller jødisk avstamming i opptil 3 generasjoner». Forslaget var strengere enn tilsvarende tysk lov. Det ble møtt med kraftig motstand av det norske bisperådet.
Mens kirken sent, men tidvis protesterte mot jødepolitikken, og flere i helsevesenet motarbeidet den ved å skjule jøder, var politiet medvirkende til omfang og resultat av jødeaksjonene. Mest skremmende ved Brulands beretning, er hvordan jødehatet og fordommene Quisling ga uttrykk for i Trondheim, også ga gjenklang i deler av folket.
Norske krigsfortellinger handler gjerne om motstand og helter. Angivere og krigsprofitører var nok mer vanlig enn vi liker å tro. Det er idag ufattelig at politiinspektør Knut Rød, som organiserte den norske deportasjonen av jøder, ble frifunnet i landssvikoppgjøret. Fordi han også utførte arbeid «til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten», som det het i frifinnelsen. Utraderingen av jøder fra Norge under krigen, og måten historien om det har blitt forvaltet på, er en skam som ikke må glemmes. Om da vi snublet i å beskytte de mest utsatte.
Les også historien om Betzy Rosenberg som overlevde krigen skjult i en hytte på Byneset