Grensen mellom Norge og Russland finnes. Grensen mellom fiksjon og virkelighet er opphevet.
«Jeg blir gal. Jeg blir sprø. De skyter på meg, jeg vil ikke dø. Fra jeg var en neve stor, har jeg hørt av min far og mor: Russerne kommer! Russerne kommer!» Det synger Bergens-artisten Zimmermann på den glemte minihiten «Russerne kommer» fra 1982.
For meg satt teksten som en kule. Jeg vokste opp på et halvmilitært område noen kilometer fra grensen til Russland. I syvårsalderen drømte jeg at russerne invaderte, mens det regnet amerikanske fallskjermjegere fra himmelen. De jaget russerne mens de delte ut Elvis-plater og sjokolader.
Nå for tiden lurer jeg ofte på om jeg drømmer eller er våken når jeg hører nyheter fra nord. Denne uken leste jeg, både hos NRK og i den britiske storavisen The Guardian, at redaktøren for det norske nyhetsnettstedet Barents Observer i Kirkenes hadde fått sparken etter press fra den russiske sikkerhetstjenesten FSB.
Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og Norges fagmilitære råd beskrev for en uke siden vår forsvarsevne som betydelig svekket. Forsvaret trenger store budsjettøkninger for å håndtere trusselen i nord.
Ser man på hva som er gjort i nord, blir en slik virkelighetsbeskrivelse fullstendig ubegripelig.
Tidligere i år besøkte jeg ubåtbasen Olavsvern utenfor Tromsø. Det er en gigantisk festning dypt inne i fjellet, atomsikkert og selvforsynt, med eget vannverk, kommunikasjonssystemer og strømforsyning. Enorme haller (25 000 kvm til sammen), bundet sammen av mange hundre meter lange bilveier, er sprengt inn flere hundre meter under bakken. Her kunne seks ubåter ligge trygt samtidig. Anlegget kostet fire milliarder kroner å bygge.
Kjekt å ha, skulle man tro? Hold deg fast. For et par år siden ble hele greia solgt til en gjeng lokale Tromsø-investorer for 38 millioner kroner, sikkert mindre enn det kostet å nedlegge basen. I dag leies anlegget ut til «russiske interesser».
Er situasjonen i nordområdene anspent? Mulig, men hvorfor har forsvaret da flyttet kampflybasen fra Bodø til Sør-Trøndelag? Hvorfor snakker den om å flytte Kystvakten, som nå har base i Sortland, til Bergen. Om å legge ned Orion-basen på Andenes?
Nesten alle våre kystfort i nord er nedlagt. Malangen kystfort i Troms, til en halv milliard, ble nedlagt før malingen var tørr. En hel flåte nyoppussede missiltorpedobåter er blitt skrotet, mens eldre fartøy er solgt til opprørsgrupper i Nigeria. Våre nye fregatter til 21 milliarder kroner ligger til kai i Bergen, eller jaktet på pirater utenfor Afrikas horn.
Man går bare og venter på meldingen om at hærens invasjonsforsvar skal flytte fra Bardufoss til Buskerud.
Og i denne situasjonen sier forsvarssjefen at problemet deres er lite penger.
Norsk underholdningsbransje er ekspert på logiske brister, dårlig sammenheng og lav troverdighet. Så hvordan skal de greie å holde tritt med virkeligheten?
Ett svar fikk vi sist søndag. Da startet tv-serien «Okkupert» på TV2. Skaperne har latt fantasien gå amok. De fleste greier å forestille seg muligheten at Russland okkuperer Norge. Det som vil få mange seere til å riste på hodet og skifte kanal, er at en norsk statsminister sier farvel til oljealderen og frivillig stenger oljekranene.
Sannheten er at Norge og Russland er blitt stadig mer like. Oljeselskaper, klaner og oligarker styrer mesteparten av økonomien i begge land. Bransjer som olje og oppdrett eier egne politikere. Postkasseselskaper skal få fylle vakre fjorder med gruveslam.
Vi har i hvert fall en fri presse, og vi driver ikke og invaderer andre land.
Bare tulla.
Vi har mer underholdning i vente. I desember kommer hørespillserien «Kirkenes» på NRK. Manusforfatterne er rammet av samme virus som folka bak «Okkupert». Igjen trues Norge av Russland, som vil ha mer av ressursene i Nordområdene, ikke minst olje og gass. President Petrov (!) og slu, intrigante russere truer Norge med krig.
Hovedpersonen heter Friedel Friskilæ. Hun er en norsk Sala Palmer, men har sluttet i FN, selv om generalsekretæren tryglet henne om å fortsette. Når krisen med russerne oppstår, overtaler statsminister Bonde henne til å bli norsk utenriksminister. Hun er også finnmarking, og sier derfor ting som: «Nu steller vi hundan, så skal æ ha mæ et bad. Og så skal æ ha mæ et langt og godt og varmt knull».
Russerne bare kommer og kommer. Hilsen finnmarking, altså en edel villmann, eller «en varm sjel i en flott kropp», som det står i samme manus.